hits

ENDELIG HUSFRUE

Hadde jeg bodd her jeg bor i dag for 100 år siden, ville jeg vært en del av sosietetens øvre klasse. Créme de la créme, som de sier i utlandet.

Jeg skulle hatt håret i en stram knute i nakken, sørget for at tjenestepikene gjorde jobben sin, og at kokka hadde maten klar til slåttekarene kom hjem til dekket bord. Jeg skulle invitert selveste lensmannen og presten på kaffe, og sendt alle våre 13 velstelte  og staselige barn på søndagsskole. Veggene skulle vært preget av godt håndvevde ryer, rosemalte skap og fotografier i sort/hvitt.

Huset ville vært pyntet med markblomster, plukket av flittige små barnehender, kattene ville vært travelt opptatt med å fange mus rundt stabburet, og egendyrket mat ville vært å finne i kjelleren. Vi skulle alle jobbet hardt for å beholde hus og dyr, men samtidig sluppet den moderne tids mas og stress.

Drømmen om å leve for 100 år siden vil på sin side for alltid være en drøm. Men bare det å bo i et slikt herskapelig hus gir iallefall rom for dagdrømming, med alle sine utrolige detaljer og utskjæringer. Dette huset, som har så mye historie i veggene. Det stod ferdig i 1910, har dermed levd gjennom to verdenskriger, og sett både oppturer og nedturer.

Vel, den største fordelen med å bo i huset i dag, kontra da, må vel være at vi har innlagt strøm og vann, nye vinduer, dører og isolasjon, samt
helt nytt kjøkken, så husfrue eller ei, jeg tørr å påstå at vi har fått det beste fra begge verdener. Og så er det ganske chill å ha bare 3 barn, og faktisk med god samvittighet kan sove lenge på søndager, uten å være veldig opptatt av at vi må duppe i skjærsilden ved en senere anledning fordi vi gikk glipp av kirken, og det er jo alltids godt å ha med seg.

//for oss er det ofte nok å bare se på den flotte stavkirka når vi passerer..

Overvintring

Noen dager er og blir mer slitsomme enn andre. I dag er en slik lang og slitsom dag. Det virker rett og slett helt fjernt at for noen uker siden dreide en hel dag seg om at jeg fant ut at pelstulla mi hadde fått baller. Pelsballer. Jeg snakka ut og bort, hele dagen om at Zelda plutselig hadde blitt en gutt.

Dagen i dag har gått med på å gjøre mest mulig, for å tenke på minst mulig. Jeg har vaska tre maskiner med klær, hengt opp og lagt på plass. Jeg har støvsugd, rydda og vaska hele underetasjen i huset, og måkt hele gårdsplassen for snø. Jeg tenkte meg til og med opp på taket for å måke snøen der også, men til neste år har jeg lært at en stige forsvinner fullstendig under snøen på bare to dagers snøfall. Jeg har lekt med Ailo, latt han ta del i husarbeidet, og tatt meg tid til å høre på alt han har å si. For eksempel så kunne han ikke forstå hvorfor elektronene i atomene kunne få plast til å henge fast et ødelagt klistremerke, fordi det elektromagnetiske feltet burde ha vært stekt nok. Store tanker for en treåring, og jeg beundrer den gutten mer og mer.

Den siste tiden har gått mye med på å se serier på kveldstid. Folk gifter seg, får barn, og har ingen problemer i livene sine. Enkelte ganger skulle jeg ønske mitt liv var en serie. Et liv hvor alt var flott og alt var bagateller. Desverre så er mitt liv mest sammenlignbart med reprisesendinger på nrk2 for tiden.
Ann Helen: minutt for minutt. Seertall: 0.

Og livet mitt er egentlig en stor reprise av ufullførte handlinger. Går skole, dropper ut. Jobber et år, sier opp. Flytter, får nye venner, flytter, ender opp ved utgangspunktet. Av og til lurer jeg på hvor mye tid og energi jeg hadde spart på å bare bli der hvor jeg kom fra. Men jeg ville ikke ha endret noe av livet mitt. All gjørma jeg har presset med gjennom, med dritt opp til haka og stein i skoene har faktisk ført meg hit jeg er i dag. Selv om jeg går i ring, så flytter jeg meg svææært sakte frem likevel. Gjerne baklengs, med med like stor hastighet som herdet glass. Atter en gang står jeg her og lurer på hva jeg skal gjøre med livet mitt nå. For et år siden hadde jeg slett ikke alt jeg har i dag, men jeg hadde et fremtidsmål. I dag står jeg med en betydelig større familie rundt meg, et stort hus og en drøss med dyr, og det er alt jeg vil ha i nuet. Men for fremtiden, hva vil jeg da? Det begynner å bli klart for meg at produksjonsarbeider ikke er min fremtid. Jeg ville, men et sted på veien druknet drømmene og håpet under vekten av helseproblemer, skuffelse og tvil. Jakten på en utdannelse startet i lett terreng, fortsatte gjennom krattskog og førte meg til et stup som jeg er i ferd med å snuble utom. For å fordøye min egen skuffelse og mislykkethet forsøkte jeg å finne endre veier å lykkes på. Jeg forsøkte meg på å skrive. Ikke blogg, men en bok. Det startet dritbra, jeg slang fra meg alt jeg hadde for å få idéen om til ord, men plutselig hadde jeg nok en gang gått baklengs inn i et prosjekt, og først da jeg hadde skrevet et kapittel ble jeg i tvil: ble dette en krim eller fantasy? Så la jeg det fra meg. Jeg startet å tegne igjen, og for hver tegning jeg la ut på Instagram, fikk jeg mellom 15 og 20 nye følgere. Jeg følte meg stolt og følte at jeg fikk til noe. Men stolthet og insta gjør meg ikke rik, og realiteten slo meg igjen i bakhodet. Jeg må jobbe for å få mat på bordet. Tamme fugler drømmer, mens ville fugler flyr. Desverre er jeg en skjør og nyklekket fugleunge, med skrantne vinger og bare ett øye, som ikke kommer meg veldig opp og frem her i livet. Men jeg prøver. Og jeg skal fortsette å prøve, selv om det ofte kommer vindkast og slenger meg kast i kast. Jeg er pappas spurv, jeg er sta og jeg er oppfinnsom, bare sliten, og ikke like flink som resten av flokken til å finne veien mot sør, så jeg får overvintre her så lenge, og håpe jeg overlever vekten av snøen frem til våren kommer på ny.

JEG ER S HELDIG!

Jeg er så heldig.
Jeg får lov å stå opp klokka 6 i helgene, mens nesten hele Norge sover. Jeg får kjøre bilen trygt frem til jobben jeg er aller mest stolt over, helt alene på veien, med svært få møtende traffikanter. Jeg får starte dagen med panna eller kinnet inntil en varm kumage.

Jeg er så heldig.
Jeg får lov å ta del i fødsler, og oppleve nye liv som kommer til verden. Jeg får se morskjærligheten hos søyer som slikker sine nyfødte lam. Jeg får se kalver, som bare noen minutter gamle, stolterer seg opp på ustødige bein. Søte små muler, som ivrig sutter på hendene mine, og lange øyevipper som legger seg langt ned kinnene deres når de lukker øynene.

Jeg er så heldig.
Jeg får lov å være med både sau og kyr opp stupbratte fjell. Føre både mødre og barn opp bratte skråninger og innover dype daler. Jeg får være med lam og kalver, mens de utforsker den store og ukjente verden. Jeg får føre våre dyr på en lovpålagt ferie i den vakreste naturen verden har å by på.

Jeg er heldig.
Jeg får lov å være med på å produsere norsk mat. Jeg får være med å lage den sunneste og beste maten verden har å by på. Hvert eneste dyr har sitt eget helsekort og daglig kontakt med mennesker. De har eget helsetilbud. De er friske og glade.

Jeg er så heldig.
Jeg får lov å lære mine etterkommere om landbruk, hvor maten kommer fra, dyrehold og forvaltning av jord. Jeg får lære mine sønner å elske det norske landbruket like høyt som jeg selv gjør. Jeg får lære ungene mine å verdsette hardt arbeid og god mat.

Jeg er heldig.
Jeg får avløse de viktigste menneskene i Norge, når de er syke eller trenger en velfortjent ferie. De viktigste menneskene sitter ikke på stortinget, på slottet eller bak en talerstol. De viktigste menneskene er bøndene. De som får hjulene til å gå rundt, som gir oss alle mat på bordet.

Jeg er heldig. Jeg er avløser, og uendelig stolt av det.

MAURINVASJON!!

For første gang i livet, har jeg måttet kjempe tappert mot flere tusen små uønskede samboere, av den ekstremt sukkerglade sorten.

Jeg kom hjem fra jobb en morgen, og oppdaget til min store fortvilelse at hele gulvet og stuebordet riktig krydde av maur! Bittesmå, sorte arméer, som sendte små tropper rundt etter mat. Denne dagen snødde det litt, etter 3 dager med knallsol og bikinivær, så vi støvsugde, knertet og bikkja spiste med stor iver, i håp om at så snart været mildnet igjen, ville problemet være vekk for alltid.

Og det var jo bra i flere dager. Men så, i kveld, oppdaget jeg plutselig at det sorte ikeabordet syntes å ha fått en heller urolig og bølgete struktur. Og jaggu fanten, det krydde av maur rundt en flekk med is, som min yngste hadde klart å skvette fra seg på bordet. Når du oppdager maurene etter butikkens stengetid så blir du litt stressa. Hvordan får jeg bukt med maur, som tilsynelatende trives like godt her som jeg selv? Heldigvis er google min venn, og jeg fant et knep som iallfall virker på én måte. Jeg får drept maurene.

Du trenger:
- sprutflaske
- vann (halve flaska)
- zalo
- eddik
- sitrondråper

Man tager altså en sprayflaske, og blander dette til en dødelig maurcocktail. Så er det bare å gønne på. Sprut på maurene. Sprut på det som ligner på maur. Sprut der du tror de kommer inn. Maurene dør momentant, ingen rom for seigpining der altså. Innen 15 sekunder var hele troppen død. Jeg sprayet godt der jeg tror de kommer inn, så får jeg se an om det er nok til å holde småtassene vekke. I forsøket på å gjøre bloggposten interessant samt gi et tips som funker, måtte jeg jo google maur da. Jeg har jo aldri vært redd maur, bare livredd for å falle oppi selve tua liksom.. men når man google maur, får du se dem på nært hold. Bare forstørret og i særs god oppløsning. Jeg er herved redd maur, og zaloeddikblaningen skal jeg aldri legge vekk. Ikke før til vinteren.

//sprut sprut

GRESSENKE FOR EN KVELD

Jostein er på kompisbesøk, Ailo har lagt seg og jeg er "alene" hjemme. Jeg benytter tiden til å pakke ned de eiendelene vi ikke bruker mest, så det er klart til flytting. For øyeblikket er det litt sånn halvtrist å komme hjem. Vi elsker denne leiligheten, men flyttingen er et faktum, til tross for at vi har bedd til høyere makter om at huseier ikke flytter hjem likevel. Men så dukka jo den hvite perla i den magiske hagen opp, eller, det botaniske katastrofeområdet, som husverten vår kaller det. Og det kan stemme. Man vet liksom aldri helt hva som befinner seg i den der hagen. Kanskje er det ekorn, nisser eller elefanter. Litt som på kjøkkenbenken min, kan du se marsvinet??

Neida. Jeg bare tuller. Vi har ikke noe marsvin, heldigvis. Men man kan liksom ikke helt forberede seg på hva man vil møte på når benken ser slik ut heller. Og det er retten og sletten skammelig å ha det slik hjemme, og jeg hater det. Men nå har denne flotte leiligheten bare blitt brukt som sove-spise-do-hotell siden vi fikk nøklene til Perla. Vi kommer hjem fra jobb, sover og spiser, og bruker hver bidige ledige stund for å få det nye huset innflytningsklart. Jeg er glad jeg tok bilder før vi satte i gang å pusse opp, for dette blir litt av en forandring. Jeg gleder meg til å bo i det nye huset, men jeg kommer til å savne den flotte familien som bor over oss, selv om det er snakk om bare noen kilometer unna. Men døra vår vil alltid være åpen for disse hærlige menneskene.

For tiden så har jeg egentlig alt for mange prosjekter på én gang. Jostein ville vært den første til å bekrefte det, for det får jeg høre bortimot 16 ganger om dagen. Noen ganger mer. Jeg har jo som nevnt 3 betalte jobber, pluss utgiftsjobbene: husmorjobben, og husbyggerjobben.

Jeg fikk i går dempet kjøkkenet litt. Vi rev opp gulvet som var lagt der inne. Så ut som en bever hadde hatt rave like innen for døra. Under klikk-gulvet var et gulvbelegg som stod helt i stil til skapdørene og som bare ropte: VI ER KNALL ORANSJE, OG VI ER I 70' TALLSSTIL!!

Med et fast grep rundt malerullen, klarte jeg å tie ned skapene. De ble malt med bestemte strøk. Skuff for skuff, dør for dør. Før man visste ordet av det, hørte man den oransje messingen fade ut, og igjen satt vi med et dypgrått kjøkken, og selv gulvet syntes å ikke skrike 1970!! like høyt. Og selv om kjøkkenet har et skap og en skuff fra hver bygd, så så det brått mye mer komplett og moderne ut i samme farve, uten store anstrengelsen. Ja, og så kjøpte jeg nye knotter da. Utrolig hvor mye bare knottene kan forandre et møbel. Jeg kan vise dere senere ved en annen anledning. Nå skal jeg nyte min siste kopp latte caramel og en røyk før jeg pakker maskinen ned i en eske før flytting. Så kanskje jeg skal lete etter resten av huset under litt skittent arbeidstøy og hundekonfetti.

//Rock og rull!

MITT PREMATURE FRIERI

Alle som kjenner meg og Jostein vet at ingen av oss går etter boka. Vi er samstemte på de fleste måter.

Tidligtidlig i forholdet, sånn typ like etter at vi ble sammen så fikk jeg beskjed fra Jostein: siden jeg spurte deg om å være kjæresten min, så er det du som må fri, hvis du noen gang tenker å gifte deg. Jaja, tenkte jeg. Good to know.

Jeg husker spesielt godt den første gangen vi sa at vi elsket hverandre. Begge hadde vært en smule usikre på hvor vi hadde den andre, og fikk etterhvert oppklart det per melding. Da jeg kom hjem fra jobb den natta, krøyp jeg meg opp i senga der hvor min kjære allerede lå. Vi prata litt om løst og fast, før jeg endelig trakk pusten dypt og sa:
- du, Jostein?
- nei!
- jommen, du..?
- hysj! Nei!!
- jammen, Jostein...!
- Ann Helen, jeg elsker deg! Jeg sa det først! Synd det, bitch!

Så så romantisk kan et slikt øyeblikk bli. I hvertfall hjemme hos oss.

Så med en sånn romantisk forhistorie, måtte det jo bli helt perfekt når jeg skulle fri.

25 mai 2007. Ei ung jente fra Nordmøre har akkurat flytta ned til fremmed land. Omgitt av et knippe nyvervede venner reiser hun på fest hos sin venninne. Plutselig dukker det opp en fremmed fyr fra the great land of Lærdal. Han er lys i håret, er kledd i mørke klær og oppå armen er det skrevet In Flames med sprittusj.
Kilde: en 10 år gammel dagbok med den dystre tittelen "under the surface", en bok som heller burde hatt tittelen "en drittunges bekjennelser".

2017. Denne rare jenta har på en eller annen måte klart å ramle utfor forelskelsens avgrunn. Heldigvis med denne kjekke -fortsatt lyshårede- gutten, som nå har blitt til en mann. Sprittusjen er byttet ut med permanent blekk og han er helt perfekt for henne. Selv om det tok henne 10 år for å innse at det var akkurat hos han hun skulle vise seg å høre til.

Plana var klar. 25 mai, nøyaktig 10 år etter vårt første møte. Da skulle jeg endelig spørre.
Som den sneaky djevelen jeg er, lurte jeg meg til å ta mål av fingrene hans. Tror jeg sa det var for å ta mål for å lage votter til han eller noe.

Ringene ble bestilt, og den nerden han hadde satt på oppdraget lot ringene smidd i ringenes herre-stil, med alvisk skrift utenpå og teksten: Jostein/Ann Helen I Choose You. Jeg bestilte også en pokéball med pop-up lokk for å putte ringene i.

Jeg hadde bestemt meg for dato. Jeg hadde til og med planlagt og bestemt at vi skulle samle sammen våre nærmeste venner for å grille og feire kristi himmelfartsdag, som tilfeldigvis er på samme dato. Ja, jeg var så overbevisende at han et øyeblikk trodde det var noe galt med familien sin som over hodet ikke feirer himmelspretten. Så skulle venninna mi, Unni, fotografere oss når jeg gikk ned på kne, foran en alderles nydelig solnedgang, til tross for at sola slettes ikke går ned der jeg tenkte å slenge meg ned. Så plutselig kommer Jostein og sier at duh... vi har ikke råd til noen grillfest, og vi har ikke sitteplasser til alle og bla bla bla. Vi kan vel heller feire at det er ti år siden vi møttes? Og jeg bare: fuck... nå har han gjenbomskua alt. Men jeg holdt maska og tvang fram forslaget mitt.

17. Mai derimot så trodde jeg jeg hadde driti på draget. Han hadde vært så gretten og sur for alt jeg gjorde, så etter feiringa nede på skolen gikk jeg med bestemte steg inn på rommet der han satt og formelig brølte alt jeg hadde på hjertet. Jeg var sikker på at nå var han dritlei all galskapen min, og han reagerte med å reise seg rolig opp, ba meg roe meg ned og bare holdt rundt meg. Han forsikra meg om at alt var bra, og vi gikk og satte oss i sofaen. Han fortalte at han hadde tenkt å fri til meg... om noen måneder.. han ville se an om jeg holdt ut. JEG HOLDT UT?! Jeg var jo sikker på at det var han som ikke holdt ut! Han snakka om ringer med digre diamanter og blomster og tjohei. Og jeg satt der og grein og snørra og tenkte at nå.. nå hadde jeg dumma meg ut. Invitert fult av folk, og han kom til å si nei, fordi det var for tidlig. Jeg reiste meg opp fra sofaen, gikk på badet og fiska frem pokéballen jeg hadde hatt liggende i flere uker. Jeg gikk bort til han, kasta ballen i fanget hans og brølte: JEG VELGER DEG!! Hvorpå han svarer... tosk.

Så åpna han ballen, og ble helt rar. Jeg fortsatte å grine og hadde ingen styring på noe som helst, men fikk satt meg på kne i sofaen. Han så på ringene, opp på meg, ned på ringene og lukket ballen. Så sa han at han ikke turte å se på de. Jeg var sikker på at nå var løpet kjørt, men likevel hulka jeg fram: Jostein, vil du gifte deg med meg? Og han svarte heldigvis ja.

Ringene var litt for store, hans gled av fingeren, så inntil videre så har han den på langfingeren. Min sitter på, men er enda litt rom, til tross for min iherdige oppfetingskur i løpet av ukene som har vært siden jeg kjøpte de. Ja, så ble frieriet den 17, og datoen inni sier 25. Men det går helt fint, siden vi som sagt aldri gjør noe etter plana. Ikke en gang vår egen. Så for de som måtte lure: Ja, vi skal gifte oss. Allerede til neste sommer, hvis alt går etter planen. For en gangs skyld.

//tuddeluu

SAMLIV

Samliv er et merkelig konsept. Merkelig, fint og høyst normalt på samme tid.

Man kommer fra to forskjellige hjem, med vidt forskjellige oppdragelser. Noen legger vekt på samhold, mens andre ønsker å få så selvstendige unger som mulig. Noen er veldig oppsatt på høytider og alt som hører med, mens andre ikke er fult så nøye, feirer jul, men driter i påske. Noen familier er aktive innen sport eller kanskje musikk, mens andre er mer ivrige på å gjøre ting hjemme. Holdninger og synspunkter er også noe man lærer hjemme. Iallefall det grunnleggende.

Så møtes to mennesker. På en fest, på skolen eller allerede som små barn, og alt bare klaffer. Full match, selv om man ikke nødvendigvis er helt like på alle ting, så føler man en viss likhet og tilhørighet  likevel, til tross for ulike bakgrumner og livshistorier. Og det er først da, når alle ulikheter og synspunkter kan tollereres - uten særlig store smell, at man vet at man hører sammen og at ting faktisk kan funke.

Ta meg og min kjære, for eksempel.

Han er oppvokst i en trygg familie med flere søsken. Han er aktiv og interessert i fotball, og lidenskapelig opptatt av musikk. Slettes ikke troende på noe som helst, men er veldig omtenksom og snill.

Jeg er fra en familie med mine-dine barn. Jeg er veldig glad i sofaen, spiller heller brettspill eller playstation fremfor å gå ut og sparke ball. Jeg kan kun å spille på blokkfløyte, men er også veldig avhengig av musikk. Tro det eller ei, min barnetro er intakt, selv om jeg banner som en full tømmerhugger og ikke akkurat er en venn Jesus ville valgt.

Men på tross av alle disse småtingene, så har vi noe viktig. Vi deler fremtidsplaner, er enige om det meste. Om den ene vil se Eurovision Song Contest så kan den andre finne på noe annet, uten sure miner, for vi er flinke på å gjøre ting på egenhånd. Han er kjempeflink på kjøkkenet, jeg er veldig glad i å spise. Det eneste vi -eller jeg- er høyst uenige om, er hvordan Kvikk Lunsj skal spises.

For det er ikke så lett alltid, å gå fra å være en,   til å være to. Plutselig skal man gjøre ting sammen. Alle tanker og drømmer skal ut av hodet ditt og inn i den andres, helt uten filter.

Man er vant til å gå fra å dra lasset alene, ta egne valg og avgjørelser og gjøre akkurat hva pokker man vil en lørdagskveld, til å diskutere og bli enig om alt mulig.

Så kommer plutselig Jostein dumpende i fanget mitt. Eller, strengt tatt var det omvendt. Alle tingene må vi gjøre sammen, alt i fellesskap. Og vet dere hva? Det er sååå mye lettere og bedre å være to! Vi er enige om avgjørelser, han hjelper meg med alt fra tanker til handlinger, og vi gjør akkurat hva pokker vi vil på lørdag, ja, hele uka! Vi er merkverdig samkjørte, og krangler vi, så er vi like ivrige på å bli ferdig med det, slik at vi kan ha det godt og være venner igjen.

Der den ene er grønn er den andre proff. Vi utfyller hverandre, og setter den andres behov og ønsker foran våre egne, vi er enige om barneoppdragelse (selv om jeg kanskje gir litt etter store blå barneøyne) og vi vet hvordan vi skal få den andre til å føle seg bra.

Vi kom som to helt forskjellige individer inn i livene til hverandre som kjærester, smeltet sammen til én og klarte å skape to halve familier til én familie på 5, hvor alle er glade i hverandre og passer på hverandre.

Jeg er så glad og takknemlig for alt han gjør for både meg og familien vår, han er en skikkelig rollemodell for guttene og han behandler meg som en prinsesse, til tross for mine skavanker og feil.

Uten deg, så er jeg bare meg. Og vi vet begge hvordan det går.

//ta vare på kjærligheten. Gjør noe godt for din kjære allerede i dag!

Ann Helen

TISPA ER TILBAKE

Gjett hva bikkja dro inn? En halvstøvete og halvglemt blogg, som strekker seg lengre bak enn jeg orker å tenke på.

Jeg startet en ny blogg her om dagen, en som omhandler livet med min diagnose. Men så føltes det litt feil å starte på nytt og på en måte avslutte denne bloggen sånn helt uten videre, litt som å bare på dagen bestemme seg for å bare drikke Friele når man er vant til Evergood, liksom. Ironisk nok, så kjenner jeg at jeg gjerne ønsker å ha begge (både kaffe og blogger) hvorpå denne -som forblir min Evergood blir min hverdagsblogg, mens "Friele-bloggen" vil bli min halvbitre blogg, som kanskje oppdateres en gang i jubelåret fordi jeg trenger å tømme tanketanken.

Uansett, jeg lever et helt nytt liv. I forhold til hva jeg hadde sist bloggen ble oppdatert. Tispa har funnet seg en kjøter/hainnhoinn (les: bedre halvdel) og i flokken har jeg fått nok en guttevalp, totalt 3 stk. Ja, også har vi hund da. Opie. Det eneste vi eier som hundehårene ikke henger fast på.

Vi holder i disse dager på å innrede hiet vårt. Det eneste som mangler er nesten alt unntatt råbygget. Så er vi klare for å flytte inn blant alle alvene i den magiske hagen vår.

Jeg liker selv å tro at jeg er handy. Jeg kan alt i teorien, men enkelte ganger skjer ting på veien ut av hodet og gjennom hendene. Så langt har det gått bra med oppussingen altså, jeg snakker bare generelt. For hvor mange ganger har ikke jeg ønsket å kombinere min lærlingejobb med min fjøsjobb? Jobbe 2 timer, fri, 2 timer, ferdig. Omgås kollegaer som jeg elsker like høyt som kyrne, sitte ute i sola og høre lyden av traktor, men fortsatt få en utdannelse? Vel, i kveld fikk jeg på en måte konseptet oppfylt, men ikke helt som ønsket. Sist helg brukte jeg headsetet mitt i fjøset. Så lot jeg det ligge i bilen. I dag så formelig stinker det vår av hele høreapparatet. En søtlig blanding mellom bæsj og silo.

Senest i dag, etter en heftig runde med pussing av sparkel i hiet, skulle jeg legge min smekre kropp i badekaret. Koke av meg svette, rødsprit og støv. Og det gjorde jeg. Ikke spseielt klok av gamle skader tappet jeg i alt for varmt vann, og holdt på å riktig koke anklene av meg da jeg trådde nedi badekaret som en svidd flodhest. I panikkens hete kom jeg til å peise i iskaldt vann for å redde mine nesten serveringsklare bakbein, og fylte karet nesten til randen før jeg innså at her måtte det mer varmvann til, for å ikke få koldbrann fra anklene og opp i tillegg. Men for å få plass til mer varmvann, måtte jeg jo såklart tappe ut litt. Og så gjorde jeg det. Vannet begynte å bli perfekt temperert, og jeg la meg ned akkurat idet jeg hørte min kjære kom snikende inn som en fjortenåring på nudiststrand. Jeg forsøkte å legge meg ned, dekke meg til med skum og prøvde meg på en halvflau positur, i et forsøk på å se ut som en våt skjønnhet, med det mest spennende tildekt, da Jostein ser rart på meg og spør: hvorfor har du i så lite vann?

Plutselig var saken et faktum. Sluket var fortsatt åpent, og hadde overvunnet både mengden innkommende vann, og varmvannstanken i tillegg. Der lå altså den skjønne havfruen som en oppskylt hval på land, og prøvde febrilsk å dekke meg med både vann og såpe som begge glimret med sitt fravær. Vannstanden var på fjære, og dekket ikke en gang knærne mine der jeg lå rett ut. En blålig farge kunne nok skimtes på leppene mine, som stod i kontrast med skammen som skylte over kinnene mine. Ikke for at han så meg ligge naken med vann som knapt dekket ryggen, men fordi jeg var redd han skulle se hvor håpløst klomsete jeg til tider kan være. Heldigvis så kjenner han meg såpass at jeg ikke overrasker han så veldig med alt det rare jeg gjør lenger. Håper jeg.

Klem fra en ren, kokt og frostskadet våt hund.

SOMMEREN 2015!

Så ble det sommer i Trøndelag også. I hele 2,5 dag. I morgen er det meldt regn, sier de som forstår seg på det, men pytt sann.

Sommeren er allerede planlagt for min del, selv om jeg er like dårlig på å planlegge som jeg er flink til å dobbeltbooke. Årets utgave av sommeren kommer til å bestå av jobb, bryllup, barndåp, konsert og Torucon.

Jeg vet ikke hva jeg gleder meg mest til, men klart, det som er nærmest forestående er veldig artig. Neste helg skal kusina mi feire bryllup. De giftet seg i fjorhøst, men skal feire med venner og familie i helgen. Dessuten får jeg for aller første gang møte lille Gunhild Elisabeth, min nydelige niese som kom til verden på April. Helt grusomt å bo så langt unna hele gjengen, men jeg er veldig glad for alle bildene jeg får av henne og av storebroren Oliver. To vakre tantegull der altså.

Neste helg skal også Ingrid gifte seg. Veldig synd at det skulle bli på samme helg, men jeg ønsker det fine paret lykke til med feiringen. Jeg var så heldig å få bli med på tinghuset i vinter og få se seremonien, men skulle gjerne fått med meg velsignelsen i kirken også. Håper på å få se mange bilder etterpå. Kjolen henner er iallfall ELSK!!

Jeg skal på AC/DC konsert. Endelig!! Største problemet med å elske den musikken jeg elsker er rett og slett at artistene begynner å dra på åra, og sykdom og dødsfall inntreffer. Endelig skal jeg på AC/DC, har ønsket å se dem live i flere år, og nå blir det endelig.

Siden blir det bryllup og barndåp. Min søster skal gifte seg med mannen i sitt liv, og Gunhildmor skal døpes. Ser veldig frem til alt sammen, fra kjoler til kake!

Og sist, men IKKE MINST:

Torucon!!

Gleder meg som en unge!! For det er jo det jeg er! Jeg har nesten alt klart, mamma må sy inn kjolen min bare. Jeg var så heldig at jeg fikk en kjole av en kompis for en god stund siden. Så skulle jeg teste ut spillet som den kjolen (karakteren) er fra, nemlig Alice in Wonderland: madness returns. Man kan vel trygt si det sånn at jeg ble hekta. Litt i overkant. Sånn jeg pleier å bli. Sikkert mang som synes det er beyond tragisk at et "voksent" menneske sitter og spiller TV-spill, men jeg gjør noe jeg liker, og plager ingen andre med det. Uansett, jeg skal gå som Alice. Hadde ikke plaget meg om Johnny Depp hadde stilt som Mad Hatter, høhø. Men jeg gleder meg max til å bli kjent med nye mennesker, til å hilse på nye og gamle kjente, til å oppleve den gode stemningen, til å se alle kostymene, og til å ta en hotell weekend. Hvis jeg kommer på det, kan jeg sikkert poste noen bilder på bloggen når den tid kommer. For det kommer til å bli MYE å se. Du vet:

We're all mad here.

Ha en fin kveld, småtroll!

AMBULANSER OG BLLYS

Jeg hadde i grunn bestemt meg for å ikke poste dette på facebook, men tenker at bloggen blir litt mer personlig uansett. Dessuten hjelper det meg å bearbeide følelsene mine når jeg kan skrive og sette ord på ting.

I går opplevde jeg alle foreldres mareritt. Min yngste sønn på snart 1.5 år la seg med litt feber. Han ble umiddelbart stille, noe som er langt fra normalt. Vanligvis ligger han og prater litt før han sovner, men ikke i går. Jeg bestemte meg for å sjekke etter en liten halvtime for å se hvordan han hadde det. Heldigvis.

Da jeg kom inn på soverommet, lå lillemiilen oppå dyna si. Han løftet sløvt på hodet da han så jeg kom inn. Jeg gikk bort til sengen hans og løftet han opp. Han var glovarm, så jeg tok han opp og gikk på stuen. Jeg hadde besøk av den ene fadderen til Ailo, så vi satte oss ned for å se film. Jeg hadde kanskje sittet med ungen i fanget i 20 sekunder før han slo hodet bakover. Øynene rullet bakover, og hvitøyet var alt jeg kunne skimte mellom rykkende små øyelokk. Han ristet og rykket i hele kroppen, og han sluttet å puste. Jeg bad Kjell ringe 113, og løp ut på verandaen. Da var ungen min blå i fjeset og rundt munnen og bevisstløs. Jeg satt med han i armene mine, jeg ropte navnet hans, skrek om hjelp og gråt omhverandre. Jeg hadde sånn panikk at jeg var helt handlingslammet. Jeg fikk ikke kontakt med ungen min. Jeg var sikker på at nå mistet jeg han, og at englene ville hente han hjem og ta han fra meg.

Kjell kom med AMK-sentralen på øret, gav meg beskjed om å kle av body og strømpebukse. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle åpne bodyen, enda det er noe jeg gjør sikkert 20 ganger daglig. Jeg var så sikker på at han snart ville være borte fra meg, at jeg aldri mer skulle få se det vakre smilet med to små tenner nedi munnen, få høre den vakre og trillende latteren, få kjenne den myke babyhuden mot kinnet mitt når han klemmer meg eller få høre "nei nei nei, mamma!" når jeg kommer med forslag til ting han ikke liker.

"ANN HELEN, KLE AV HAN BODYEN!"

Jeg ble plutselig bitchslappet tilbake til virkeligheten da Kjell stod foran med med et vått håndkle. Jeg fikk av gutten klærne og vi la håndkleet over han. Plutselig begynte han å gråte. Først veldig svakt, siden tok det seg opp, og han gråt av full hals. Det er den vakreste lyden jeg noensinne har hørt. Jeg gråt, ungen gråt. Endelig.

Kjell avsluttet samtalen med AMK da damen i andre enden hørte at Ailo var bevisst igjen. Ailo fikk nye kalde omslag og 2 paracet. Ambulansen var på tur opp gårdsveien med blålys. Kjell løp ned og viste dem vei mens jeg halveis hang over Ailo og fulgte med at magen gikk jevnt opp og ned. Ambulansepersonellet kom opp, sjekka temp og undersøkte han. De ville helst ha sendt han til Kristiansund for innleggelse, men gjett hva? Barneavdelingen var STENGT... I stedet kom ambulansebåten til Aure og vi kjørte dit. Både legen, ambulansepersonellet og damen på AMK-sentralen konkluderte med feberkrampe. Helt normalt. Helt ufarlig.

Jeg kjenner jeg blir så inni helvete forbanna når det avfeies med "det ser jævlig ut, men er ufarlig". Ufarlig for faen, ungen var bevistløs og blå. Hvor i all verden er logikken i at det er ufarlig? Eller normalt?

Jeg kan med hånda på hjertet si at en sånn frykt har jeg aldri kjent på før, og håper jeg ALDRI opplever igjen. Jeg er så takknemlig for at det gikk bra, jeg er sjeleglad for at Kjell var på besøk, og ønsker å takke Aure-ambulansen for at de kom så raskt, at de var så rolige og behandlet oss så fint.

I dag har Ailo hatt litt feber, kastet opp i morges, men dro seg til utover dagen. Han har fått gått inn og ute som han ville i bare bleien. Jeg sitter på vakt og er livredd for at noe slikt skal skje igjen. For noen dager siden visste jeg ikke en gang hva feberkramper var. Ante ikke at det gikk an. Nå vet jeg det, og lærte det på den verst tenkelige måten.

Jeg er så glad det gikk bra, og jeg har virkelig fått ting satt i perspektiv. På under en halvtime ble hele verden snudd på hodet, så raskt kan det skje. Jeg synes lillegutten min er den tapreste i hele verden, og selv etter en slik traumatisk opplevelse så går han i dag rundt og smiler og ler. Finner glede i de enkleste og minste tingene. Jeg er så stolt. Ailo-Emiil. Mamma elsker deg!

AILO P ETTRSKONTROLL


//Ailo nusser kaninen sin p foten. Jepp. Det er snn han kysser.//


I dag vknet jeg og hadde p flelsen av at jeg var fryktelig seint ute. Jeg visste at vi skulle vre p helsestasjonen klokken 11.20, men i og med at ungen sov enda s hadde jeg god tid. Jeg snudde meg rundt i senga og s p klokken. 10.47.

10.47?!

Jeg spratt opp, lp p badet, ordnet meg s kjappest fr jeg lagde i stand en flaske melk til Ailo. Jeg trengte bare si navnet hans fr han pnet de vakre ynene sine, satte seg opp, gned litt i ynene og satte opp et digert smil. Jeg plukket han opp, la han p stellematta og gav han flasken. Her mtte ting g unna i en fei. Jeg skifta bleie, kledde p han og gikk for hente bilnklene mine. Da jeg kom tilbake mtte jeg et merkelig krokete smil, tredobbelhake, rdmussede kinn og stikkende yne. Det var bare vente til han var ferdig, skifte, og til slutt reise p helsestasjonen.

Da vi kom dit s var det heldigvis forsinkelser, s jeg fikk mlt og veid han fr vi skulle inn. I dag var det ettrskontroll hos legen. Alt var bra, med unntak av ett rdt re og rd og trang hals. I morgen skal vi ordne time hos legen for underske om det m antibiotika til, eller om det gr tilbake av seg selv. Han har stort sett bare spist/drukket melk siden helgen, for han vil ikke ha noe annet, men i dag spiste han faktisk en halv pizzabolle. Jeg hper han er p bedringens vei, han har iallfall vrt feberfri i dag, og det er iallfall en god ting. S fr vi krysse fingrene for at alt gr bra i morgen ogs.

KAFÉDATE MED DENNA KAREN HER:

I mangel på is og sosial omgang de siste dagene spanderte jeg og ailo på oss en milkshake på deling på Kafé Koselig.

Så langt har vi kun sagt hei til kjentfolk på Kiwi, og i første omgang er det mer enn nok. Her på kaféen kan vi sitte i fred og overhøre andres samtaler. Ikke overraskende så prates det om Mulla Krekar, noe de lokale ølnyterene iallfall har meninger om. Delte meninger. Her skal Krekarmann både sjenkes og festes med, gis juling og så videre. Jeg antar det er sånn skjebnen blir for enhver sjel som dras til trøndelag. De blir kjent med kulturen, både på godt og vondt.

ONE OF THOSE DAYS...


//FOTO: Ailo slkkern og pnsker p noe sprell//

I dag har Ailo virkelig hatt sin dag. Jeg? Not so much, men jeg m bare ta det hele med godt humr og heller fortelle dere hvordan dagen vr har vrt.

Det startet med et merkelig fenomen. Da jeg la meg i natt s var Ailo vken. Da jeg pnet soveromsdra s bare slo stanken mot meg. Hvorfor lager ikke bleieprodusentene bleier med advarsler p? Alts, jeg synes Ailo er en st liten Gummi-Tarzan med tigerbleie p, men langt mer passende trykk hadde vrt med disse:







En slags form for advarsel om hva som kan befinne seg i bleien hadde vrt fint. For hvem kan vel tro at et stt lite fjes med ste sm gryn til tenner, som ikke spiser stort skal kunne forvandle den enkleste rett til noe s med stank av en ddelig karakter? Jeg holdt p dette i bakken. Imponert over at ikke noe hadde etset seg sin vei til frihet, pakket jeg sammen svineriet og fikk p ungen trr bleie. Jeg kledde p strmpisen frst og kneppet bodyen utenp, litt snn Madonna-style, s han ikke skal dra den av seg og bli kald p beina. Men da jeg vknet i morges?

Guttungen var uten strmpebukse, som l brettet dobbelt p gulvet foran senga hans, og bodyen var lukket. *grss*


//FOTO: Pnsker fortsatt, funderer og tenker.. men s lyser hele fjeset opp, og en trenger ikke vre rakettforsker for forst at en plan har blitt klekket ut//

Begge to er fortsatt syke, men slimet har endelig lsnet litt hos Ailo s han fr hostet det opp. Jeg sliter mest med feberen, men tvang meg selv i dusjen for prve friske meg opp litt etter nok en dose Ibux. Det som skal nevnes i forhold til min yngste snn er at han er ekstremt nysgjerrig. Nysgjerrige Nils forblir en trrpinn sammenlignet med Ailo-Emiil.

Nr jeg for eksempel dusjer, s har det gtt sport i rekke pne dolokket og/eller kaste noe i do. I det siste s har sluken UTENFOR dusjen vrt det store. For eksempel forrige onsdag. Husker det veldig godt. Jeg stod i dusjen, Ailo kommer inn. Etter en stund s blir det s merkelig lyd utenfor. Jeg ser ned, og hele badegulvet flyter. Nedenfor meg sitter minsten og plasker og hyler. Han er gjennomvt og lykkelig, for han har plukket avlpssystemet til dusjen i 3 deler. I stedet for at vannet gr ned i sluken, s str det som en fontene vekk fra sluken i stedet. Jeg skynder meg skylle spen ut av hret, skrur av vannet og fisker opp ungen. Jeg trker opp vannet, kler p meg selv, kler av Ailo, og i samme slengen kommer storebror inn og kaster opp. Det var litt hektisk vre mamma en stund, men det gikk bra. Grunnen til at jeg husker det er at det var dagen fr bursdagen til Ailo, og jeg hadde s mye gjre, men alt stod ferdig og klart til selskapet begynte.

I dag satte jeg gutten i gstolen mens jeg dusja. Valget stod liksom mellom tmte skuffer, demontert sluk eller en kombinasjon av begge. Han fikk ikke gjort annen ugagn enn st og fikle med dolokket. Da jeg var ferdigdusjet var han litt sur og trtt, s jeg lftet han opp fra stolen s han fikk krype litt fritt igjen. Og hvor kryper Ailo mens mammaen trker hret?

Joda, bort for sjekke om det fortsatt gr an demontere. Og sette sammen. Og demontere. Jeg tror jeg tok han vekk derfra 8 ganger fr han fant p noe annet gjre. Jeg kunne konsentrere meg om kle p meg og sminke meg s jeg fikk innom butikken en tur. Vi mtte ha mer paracet til lillemann, og jeg flte meg litt bedre. S hrer jeg en velkjent lyd bak meg. Jeg snur meg og finner dette synet:

Han skal ha skryt for finne p ting p egenhnd, til min store frustrasjon noen ganger. Etter ha handla lurte jeg han til ta et skritt fr han sank sammen som en potetsekk p gulvet. Jeg gleder meg til lill'ungen min klarer g, men samtidig s savner jeg den tiden han l p gulvet og sikla ogs. Jeg vet at s snart beina kommer under kroppen s blir verden utforsket i et rasende tempo, ingen ting forblir uutforsket lenger. Og med den oppfinnsomheten han har, s har jeg all grunn til engste meg tror jeg. Bra jeg ikke er lettskremt.

NY UKE, NYE MULIGHETER?

I dag har jeg levert storebror i barnehagen, og skal ikke hente han fr neste mandag. Hres litt internat-ish ut kanskje, men han har bare pappauke. Skulle mer enn gjerne hatt storegullet hos meg hele tiden, men jeg vet han har en god far, og de er veldig glade i hverandre, og det gjr det litt lettere tross alt. Jeg skal prve ikke gjre dette til et syteinnlegg, men dere m forst at n som storebror er hos pappaen sin, s har jeg ingen uffe meg til. Jeg er nesten ddssyk. Jeg har ftt manflu, og det til tross for at jeg ikke er mann en gang.

En kompis ringte meg i kveld s jeg fikk syte litt, heldigvis. Ailo bare ler av meg og gjr bare babyting, i stedet for kose og synge, snn som jeg har lysst til. Jeg lurer p om det finnes hjemmehjelp for oss som ikke er gamle, men bare veldig sutrete? Jeg klarte pine meg gjennom en kjapp handlerunde tidligere i kveld. Eller, jeg handlet noe iallfall. Frst kjpte jeg bursdagsgave til Ailo. Siden jeg er programert til utsette alt til siste liten, s fikk vi ikke handlet noe som helst fr n. Men jeg er veldig fornyd med gaven, selv om den kanskje ble litt kjedelig.

Valget falt p en jakke av merket Hust and Claire, en litt sid jakke som gr et stykke nedom stompen, og som han kan ha ut sesongen i det minste, og kanskje til og med til neste vinter.Det stod mellom den og en fra Reima, men den var vannsyle p 5000, og den jeg kjpte p 10.000. Stod litt og kjempet med merkevaremonsteret inni hodet mitt som hardnakket pstod at den andre var bedre fordi det var Reima, men jeg er glad jeg tok det andre merket i stedet.



I gr var vi hos pappa en tur og hentet med oss noen klr som vi har hatt liggende der. Vi hadde sikkert med over en brepose med babyty, hvorav n body og n tynnullbukse fortsatt passet. Resten gikk i Drage-dunken.

Drage-dunken er kassen hvor jeg sparer alt mulig babygreier jeg skal donere videre til dragen i magen.

Uansett, jeg fikk sortert og merket storebror sine klr i samme slengen. Jeg har vrt litt slv til merke klr, jeg skal innrmme det. Men i gr s tmte jeg og Alexander alle klrne vi hadde med oss fra Bakk p gulvet, samt alt fra kommoden hans, plukket ut det som var for lite og satt med merkelapp-arket og merket omkapp. Under merkingen begynte jeg tenke p at Ailo ogs skulle ha ftt klr og sko merket, s jeg satte meg ned og skte p det store internettet etter merkelapper. Av uante grunner s klikket jeg p facebook, og hva ligger verst p newsfeeden min enn "200 gratis navnelapper" ? Joda, nfoto.no har en kampanje disse dager, hvor du ganske enkelt bare betaler 89,- i porto/ekspedisjon, s jeg bestemte meg for gi dem en sjanse, til tross for at jeg er veldig fornyd med nordicprint.no sine. S da ble det litt gratis reklame p bloggen ogs, men jeg er fornyd med begge firmaene, s det er bare p sin plass.

I morgen har jeg ingen planer, annet enn bli frisk, s kanskje jeg fr ryddet og vasket her. Jeg holder p bli spr, jeg har hangla s lenge at ting bare flyter, det er smuler p gulvet, leker over alt, og i tillegg s skal jeg sortere ut enda mer ting jeg skal kvitte meg med. Jeg tenker donere noe greier til et loppemarked. Inntektene gr til en god sak, tror jeg. Det hadde noe med omplassering av katter. Jeg liker ikke katter. Men jeg vet at en av de frivillige her i Hemne fanger inn og fr lskatter kastrert/sterilisert, og det er bare bra, s blir det mindre av dem. Og all skryt til jenta som holder p med dette og bruker tiden sin p det. *klapper for Tina*. Jeg synes det er bra unge ildsjeler tar p seg snne oppgaver for hjelpe bde dyr og nrmiljet. Jeg lurer p hva jeg skulle ha gjort, hvis jeg skulle ha gjort noe for kommunen p frivillig basis? Jeg aner virkelig ikke, og med to barn s er det vanskelig f tiden til strekke til ogs. Per i dag er jeg fornyd bare med st opp og konsentrere meg om ungene mine. Jo forresten. Det er ungene mine jeg brenner for, og jeg kommer til fortsette vie livet mitt til srge for at de har det bra. Og s langt s har jeg gjort en god jobb, jeg har glade og stort sett friske barn. De er mine solstrler, og jeg elsker dem begge mer enn alt. N er det sengetid p meg, s hper jeg morgendagen bringer mer energi s jeg fr orden her!

MOTHERSDAY EQUALS WAFFLES!




Siden jeg er i manko p kjreste og kidsa er litt i minste laget til varte meg opp, s m jeg ta saken i egne hender. P fredag spiste vi morsdagskake som bestemor Paula hadde med, s i dag s satser vi p en brte med vafler fra en oppskrift som ble nedtegnet i kritttiden en gang. Eller med andre ord, det er en oppskrift jeg har funnet i et blad, p nettet eller har ftt, men som jeg ikke husker opphavet til. Men iallfall: de er nydelige!


8 dl kulturmelk
4 dl helmelk
4 egg
7 dl hvetemel
4 ss sukker
10 ss smeltet smr
2 ts kardemomme
1 ts vaniljesukker
1 ts bakepulver
1 ts salt

Smelt smret og tilsett melk og egg. Rr inn det trre til en klumpefri rre.
La svelle i 15-20 min.

Stek, server, nyt!

...og bare s det er nevnt i forhold til blogging og baby: p denne runden jeg har stekt vafler og oppdatert bloggen har babyen min vrt i sppelbtta og forsynt seg 3 eller 4 ganger allerede.

TYVERI!!

Jaja, s ble jeg ikke verdensmester i kveld. Eller kretsmester. Eller s mye som mester rundt stuebordet en gang. Jeg tapte mest av alle. Et tappert forsk p gruse lillesster og Vebjrn i Cluedo, men som alltid: Hovmod str for fall. Og falt gjorde det. Silje og Vebjrn vant hver sin gang, jeg tapte med nesa foran mlstreken begge gangene. Snn er det vre gjestmild. Tror jeg.



Vi fikk to runder, og som den gentleman-damen jeg er s lot jeg dem vinne, *kremt* s n ligger det an for sengetid mellom mine to sm. I morgen ligger det an for besk til pappa, og jeg fr kjre bilen min ut av garasjen og inn igjen etterp. Alt er bedre enn ingen ting. Ja, jeg er veldig glad i bilen min. S m jeg hente noen saker og snn, men jeg glemmer sikkert halvparten.

Hper bare alle er i bedre form enn vi har vrt i dag. Alexander hoster til han brekker seg, Ailo snrrer, besket vrt er i samme bt og jeg har noe som kjennes ut som bronkitt eller lungebetennelse. Jeg husker ikke hva som fltes hvordan, heldigvis. Ikke at jeg fler meg syk i den forstand, jeg er jo ikke mann heller. Men det er litt teit hres ut som Knut Arild Hareide (KrF) nr jeg hoster, og bli sliten av g tur/retur kjkkenet. Trodde man skulle bli superfit og ha kondis som en 20-ring nr man sluttet ryke, men det ser mrkt ut. Like greit starte p igjen, tenker n jeg. Neida, jeg bare tuller.

Forresten s var det frken Rose som stjal teleskopet fra hallen en eller annen gang, og med det sier jeg god natt.




DEN GANGEN JEG KALVA -MIN FDSELSHISTORIE


Det hrer vel med fortelle om fdselen. Jeg har riktig nok fdt to ganger, men den gangen for 5,5 r siden har jeg s og si glemt, eller fortengt. Det skal sies at "fortellingen om da jeg l naken foran masse fremmede mennesker og trykte et menneske gjennom kjnnsorganet mitt" ikke er det jeg frst og fremt drar frem nr noen trenger en sabla god historie rundt middagsbordet, men siden det er det strste som visstnok skjer i et menneskes liv s velger jeg fortelle dere om det likevel. For helt rlig folkens, selve fdselen bestr av blod og bsj og fostervann og grr, det gjr vondt og tar lang tid. Dagen etter derimot, det er den beste dagen, iallfall for min del. Men hysj da, s skal jeg fortelle... *magisk lyd*

4. februar 2014. Jeg har fortsatt ikke fdt, sliter med et skranglebekken og er utlmodig og lei. Men jeg har time for overtidskontroll fordi lillebror lar vente p seg og ikke viser tegn til komme frem og si "Hallo". Jeg blir koblet p masse ledninger for mle fosterlyd, bevegelse og hjertelyd. og i samme slengen blir jeg sendt ned i kjelleren p Kristiansund sykehus for en ultralyd. Ultralyddamen snakker med seg selv, nikker og noterer. Hun er umulig forst. Hun er russisk og prater et slags tullenorsk. Ikke at jeg skal gjre narr av at hun kommer hit til Norge og jobber, lrer seg sprket og gjr en innsats, men jeg forstr IKKE norskisk, uansett hor mye jeg spisser rene og virkelig prver. Men hun sa noe jeg bet meg merke i. Fstrvnn. Eller, fostervann, som jeg ville kalt det. Hun peker p en svart firkant p skjermen. Jeg lfter blikket opp fra det bankende lille hjertet og ser hva hun peker p.




Jeg skjnner at fostervannet er litt i minste laget. Pokker. Her har jeg laga en hel baby, men fostervannet har bitt glemt. Uansett, jeg fr beskjed om komme ned dagen etter for at de skal sette i gang fdselen. Med skrekkblandet fryd tar jeg med et ark med rubrikker og noe som lett kan kalles arabisk hndskrift og tusler ut i gangen hvor mamma og storebror venter spent. Jeg ringer pappa. Jeg ringer et par venner som fr spre ordet videre. Jeg drar hjem til Kristin igjen og prver ikke tenke p hva som skal skje dagen etter, eller for den del: hvordan det skal skje. For nr det kommer til fdsler s er en ting sikkert: det er bedre ikke vite eksakt nr det skal skje s man slipper begynne grue seg s veldig.

5. februar 2014. Jeg legger meg tlelig tidlig for ha nok svn og energi til morgendagens forestende hendelse. En urolig og drmmefylt svn opptar meg etterhvert, men rundt klokka 6 om morgenen s tar jeg opp telefonen og ringer fden. Jeg gir beskjed om at jeg ikke kommer ned dit klokka 08.00 som avtalt likevel. Jeg fler p meg at noe er i gjerde. Jeg deler rom med mamma og Alexander, men ber etterhvert mamma om ta med ungen opp, for det begynner bli litt ubehagelig. Jeg tvinger meg selv til ligge til rundt 09.00, str opp og gr p do. Jeg har s vondt i magen, og vet at omgangssyken er i omlp. Jeg er kvalm og urolig, gr flere runder rundt meg selv, blir nesten redd og stresset nr andre m p do s jeg m g ut. Etter ha vrt innelst p badet i nesten tre kvarter, sittet p do og presset nesten like lenge innser jeg at ... satan, jeg er treig! Jeg holder jo for faen p fde!




Arn Martin passer Alexander mens mamma kjrer meg ned p sykehuset. P tur ut til bilen kommer to rier s tett at jeg bruker nesten 5 minutter p 4 trappetrinn. Hun kjrer meg rett ned p akuttmottaket, hvor jeg fr tildelt en lefse av en rullestol. Det er jvlig sitte, fles ut som om hele bunnen av kroppen min skal smuldre opp og alt innholdet skal renne ut. Mamma kjrer motvillig hjem til Alexander. De triller meg rett opp p fden og jeg blir forskt lagt i en seng. Flere rier kommer, og jeg str tvikrkt over sengen og kniper sammen ynene og puster meg gennom det. Jeg lar ikke en lyd slippe ut. Jeg fr ros for det. De undersker meg, finner ut om det er noen pning i bekkenet i det heletatt, eller om jeg er en hysterisk fdende kvinne. De finner ut at jeg har 10 cm pning. Det betyr at jeg er i full fdsel. Da er det slutt p skryt og gode ord. De triller meg rett inn p fdeavdelingen, hvor jeg fr et helt nytt og fint rom.

Riene kommer tettere, jeg lager ikke en lyd, annet enn nr jeg puster meg gjennom det. De spr om sprsml og jeg svarer s godt jeg kan. Jeg spr om smertelindring, for det begynner bli ganske vondt. De spr hva jeg tenker p, s svarer jeg at jeg vil sitte i badekaret med varmt vann, for jeg har s vondt i ryggen. De svarer at jeg kan f sitte der frem til pressriene starter, men nr jeg kjenner at jeg m presse, s m jeg opp. Dette p grunn av fostervannet, som de vil flge med p. Jeg sier at det er greit, og de tapper i karet. Vannet har ikke dekt bunnen en gang fr det bare kan sl av vannet. Fdselen har startet skikkelig. Jeg skal bli mamma igjen.

Jeg legger meg ned p siden for jeg har s vondt i ryggen. Jeg presser og stnner, men lager ikke en lyd utenom det. Jeg er iskald, gjr det jeg m og fler meg flink. Jeg har jo gjort dette fr.




De sier jeg m legge meg p rygg eller sette meg opp. Det er vanskeligere for meg f ut ungen nr jeg ligger p siden. Helt greit for meg snu meg. Bare ett problem. Bekkenet har lst seg og jeg kommer meg ikke hverken frem eller tilbake. To pleiere tar tak i kladden og bekkenet. - Press! roper de. Jeg begynner le, jeg aner ikke om de prater til hverandre eller til meg. De vipper meg rundt, og plutselig kjenner jeg ungen smetter p plass, og det hjelper presse. Enda en jordmor kommer inn. Hun sier at jeg er flink, og at hvis jeg bretter meg sammen og brler, s kommer ungen ut. Jeg gjr som jeg fr beskjed om, jeg bretter og presser, og jordmoren roper: neste rie s kommer ungen ut. Jeg gir faen, jeg vil bli ferdig. Jeg presser ut ungen selv om rien er vekk. Jeg ser p den sprell levende og illsinte babyen som ligger nedom meg og vrler. Han er s vakker. HAn er det nydeligste jeg har sett i hele mitt liv. Frst da begynner jeg grte.

Jeg fr beskjed om at jeg m presse mer. Hva faen, tenker jeg. Jeg har jo ftt ungen? Ingen har sagt noe om en baby til?! De har litt problemer med f ut morkaken. De rykker forsiktig i navlestrengen, og jeg kan fle at det lugger litt, inni magen. Men jeg har babyen min opp meg. for meg kan de gjerne amputere en fot i samme slengen. Jeg bryr meg ikke. Alt annet er uviktig. De fr ut grra, og forteller at de m sy litt. Jeg er fortsatt like care. De begynner sy, og jeg kjefter som faen. Det er vondere enn selve fdselen.


// Jeg kom ut fra HVOR?!//

Ailoen min veier 3420 gram og er 50 cm lang. De trker og steller og tar p en pitteliten bleie og en hvit topplue og legger han i en skoeske av plast. Vi hrer gamle Iron Maiden sanger, for det er viktig for meg at babyen min fr hre skikkelig musikk med en gang, i en verden full av dubstep. Jordmdrene sier jeg er den perfekte fdemaskin. Jeg forsikrer sykepleierstudenten om at selv nr jeg har en skikkelig drlig dag p jobben, foretrekker jeg det fremfor mtte hanskes med fdende damer. Hun ler, og aner virkelig ikke hvor oppriktig og rlig jeg er. Jeg fr dele rom med en hyggelig dame som heter Marianne. Hun er kjempegrei, og hun er den eneste jeg kommer over ens med, fordi de andre damene p barselsavdelingen kjenner hverandre fra fr og har alt dannet seg sine klikker. Jeg gjr ikke noe videre forsk p bli kjent med dem heller. Etter fire timer kommer en pleier inn og sier:

- Ann Helen. N m du tisse.
- h.. m jeg det?
- Ja, det er fire timer siden fdsel. Du m tisse, ellers m vi sette inn kateter.
- Nei, har du sett, jaggu m jeg tisse, gitt!

Jeg tusler p do, med mrbanket underliv, setter meg p do og tisser. Min frste tanke: HURRA!! JEG TISSER!! tett etterfulgt av: SATAN, DET SVIR!

Men jeg slapp kateter, og da var jeg fornyd.



Ellers husker jeg ikke s mye av oppholdet. Det var hyggelig, god mat og trivelige folk. Kristiansund Sykehus fortjener en 5-stjerners. Og jeg hadde rett i gr forresten. Jeg har brukt lenger tid p skrive dette enn selve fdselen i seg selv. Hvor lang tid? 2 timer fra jeg kom inn p fden til ungen var ute. Hvorfor dryge ut noe som er ubehagelig? Jeg bare spr.


//Ailo 3 dager gammel. Sjelden vakker i huden, og med fint pusehr//

SMBARNSTID

Av ulike rsaker skulle da alts undertegnede logge seg inn p denne gamle, glemte og forlatte bloggen igjen, like over et r siden sist, nesten bare for fortelle dere at aktive smbarns-bloggere m ha fryktelig lite gjre p fritida. Nesten. For her er jeg, over et r senere, noe som for vrig tilsvarer en hel runde rundt solen, og har faktisk ikke hatt tid til s mye som fortelle dere et kvin om hverken fdsel, baby, shopping eller favorittsminke eller noe som helst, for ha en baby er faktisk langt mer krevende enn en fulltidsjobb p et gatekjkken med sammenteipede fingre. Kan jeg tenke meg. Men for den som n i kveld skulle ha mer lyst til hre om en rotete unnskyld-at-jeg-har-vrt-fravrende-tale enn en fdsel som varte herfra til.... hit, s kan jeg skrive om det i morgen nr jeg har laderen til PCen tilgjengelig. For det tar meg sikkert like lang, om ikke lenger tid skrive om fdselen enn hele hendelsesforlpet i seg selv.

Men for dere som ikke kjenner meg personlig, s fikk jeg som spdd gutt nummer 2. Han kom til verden 5. februar i fjor, frisk og fin med like mange fingre og tr som hpet. Lillebror fikk det noget spesielle navnet Ailo-Emiil. Emiil ja, med to i'er, bare for vre sikker p at han ikke skal finne noen nkkelringer med sitt navn p. Eller, det var ikke hensikten, men jeg innser n at det kan bli litt tricky, med mindre vi reiser til Kautokeino eller Finland. Nuvel. Han ble fdt med langt svart hr, noe som frte til flgende samtale mellom meg og min bestemor p noen-og-tti:

- S mrk han er! Og s svart hr! Si meg er faren svart?
- h, nei.. han er Norsk.. og hvit..
- Hva skal han hete da? Har han ftt noe navn?
- Ja, han heter Ailo. Ailo-Emiil.
- H? Er faren same??
- ...

Det skal nevnes at bestemor kjenner faren hans alts. Hun har bare en morsom form for bestemor-humor.

Uansett, han ble dpt i pska i fjor, takkekort har jeg ikke ordna enda..... like kjapp som vanlig der alts. Men det blir. Dagen var fin, ungen var fin, jeg hadde molbleika hr og alt for stor bunad, men alikavl var jeg fornyd. Ungen og, tror jeg. Jeg hadde (med hjelp av mamma og mine to sstre) strikka bordkort til over 20 gjester!

// Ikke spr meg om hret, vr s snill 'a! Men bunaden er fin, om enn litt for stor. Det er nordmrsbunaden jeg har p, hvis noen skulle lure p det. Ellers var det en fin gjeng sammen med meg, og Ailo oppfrte seg eksemplarisk.//

Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal skrive jeg. Det blir litt teit og rotete uansett, ta opp igjen bloggen s lange etterp blir som be om unnkyldning til en gammel venn som du har oversett et r, bare at bloggen er en side p det store internettet, med (tidligere) gjennomsnitt 300 lesere per dag, noe iallfall jeg er stolt over ha ftt til. Men hvis dere kan tilgi meg, s lover jeg bli litt flinkere til oppdatere bloggen min. Jeg prvde meg forresten som blogger for babyverden.no, visste du det? Min blogg var ukens mest leste en gang, utrolig morro. Men, det ble med bare noen f innlegg, s opptok andre ting tiden min.. igjen.. s ble jeg hacket, jeg fikk panikk og sletta hele kontoen min der, samt en drss med andre plasser. Det er noe av det ekleste jeg har opplevd, og unner ingen det. Minner om bytte passord OFTE, og ikke ha noe s usannsynlig lett som jeg hadde. For hvem skulle vel uansett kapre MINE kontoer? Jo, det skal jeg fortelle deg. NOEN. Kjempeekkelt, og jeg flte at jeg mtte kjappe meg og bytte passord p alt, asap, fordi jeg fikk inn mail p mail om at det var forskjellig aktivitet rundt om. Jeg mistet netflix, dropbox, origin og det ble forskt logget inn p microsoftkontoen min. Tror du jeg ble stressa? Ja. Har jeg ftt alt oppe og gr? Nei. Mangler fortsatt herredmme over Origin og sims4....

Jeg fler jeg har mye ta igjen. Jeg kommer tilbake i mrra Jeg lover p tro og re og 10 fingre i nesen, for n m jeg bare legge meg. Som ymtet forsiktig frem lenger oppe, smbarnsforelder, noe som innebrer at jeg faktisk m st opp nr babyen sier det. Og i skrivende stund sitter min lille snn og ver seg p klappe, halv to om natta. Jaja, vi snakkes. God natt!

Lykke til, Charlie.

NY TUR P FDEN

Da har jeg kommet til 28. Januar 2014, termindato i flge 3D Ultralyd. Jeg har fullfrt 100% av svangerskapet om 36 minutter i skrivende stund. Men s langt: ingen baby og heller ingen tegn p at han har tenkt seg ut. Jeg hadde time hos jordmor p fdeavdelingen p sykehuset i dag. Tenkt det var litt som kontrolltimene hjemme, men hun tok prver og jeg ble lagt inn for CTG-scan.

CTG-scan blir gjort for mle fosterlyd og bevegelse. Jeg gjorde det med Alexander ogs, men det var mye tidligere i svangerskapet. I tillegg til to mlere p magen til mle puls fikk jeg en knapp i hnda for trykke p for hver gang det var bevegelse i magen. Lillebror var slapp og rolig, og hjertelyden hrtes s drlig at jordmor mtte skru opp volumet p apparatet for hre noe som helst. Etter et kvarter kom hun inn igjen og spurte om jeg hadde spist frokost. Jeg mtte bare innrmme at nei... jeg hadde vel ikke akkurat det. S jeg fikk et glass eplejuice for f opp blodsukkeret, og jeg skal fortelle deg at det virket! Lillebror snudde seg rundt og fikk inn et skikkelig kung fu spark rett i mleren, s storebror skvatt og gjemte seg bak bamsen. Han hoppet og danset rundt inni magen og jo mer Alexander sang jo mer danset lillebror. Jordmor kom inn og sjekket utskriften og satte opp en overtidstime neste tirsdag, og med streng beskjed om spise frokost neste gang, og hun kunne fortelle at fosterlyden var fin. Hun mlte magen og symfyse/fundus (sf-ml) hadde krpet til nesten gjennomsnittstreken, fra ligge like under grfeltet under gjennomsnittet. S da fr jeg bare tilbringe dagene til mer venting i og med at jeg ikke benyttet sjangsen til finne meg kar i helga s fr jeg bare sitte og tromme med fingrene og vente litt til.

S kom vi hjem igjen, og jeg la meg ned og sov. S beklager til alle som prver ringe som ikke kommer gjennom. Jeg er ikke sur eller overlegen bare veeeeldig sliten og sover mye, s jeg slr av lyden p telefonen, leser evt meldinger og legger meg til sove igjen etterp. Men jeg regner med at dere vet hvorfor jeg ikke svarer. Men n er det snart sengetid igjen. Har forresten strikka enda en pitteliten sokk til i kveld. En rosa og bl sokk til Koko, fordi det gr paret jeg strikka i gr ikke var bra nok. S i dag mtte vi kjpe nytt garn s han fikk velge farger selv. Hper denne blir godkjent av sjefen i morgen.

FDEAVDELINGEN!!

I dag har jeg vrt p fdeavdelingen p sykehuset i Kristiansund. Jeg fikk avtalt time i gr, og det var s lite "trafikk" der oppe for tiden at jeg kunne komme nr jeg ville, men vi ble enige om at jeg skulle komme klokken 13.00 for at de skulle ha tid til ta meg i mot.

Jeg fikk se den nye fdestuen deres, em stor og lys stue med badekar, fdebenk og seng og alt jeg mtte ha behov for. Den gamle stuen var rimelig oppdatert innen utstyr den ogs med unntak av at den ikke hadde badekar, men der var veggene mrkegrnne og minnet kanskje mer om 70-tallet enn 2014.

Vi fikk se barselsrommene ogs, og jeg hper jeg fr det store rommet med bde toalett og tv inne p rommet. Jordmoren som viste oss rundt tok oss med p stellerommet for babyene og viste oss syke- og underskelsesrommet. Hper jeg slipper vre med p ta Fllingstesten denne gangen ogs. For den som ikke vet hva det er, s stikker de en nl inn i hlen p den nyfdte for ta prver for kartlegge eventuelle medfdte defekter og snn. Jeg har aldri vrt redd spryter, men nr noen stikker babyen min fr jeg vondt innerst inni sjelen, enten det er snakk om prver eller vaksiner. Jeg fikk avtalt time hos jordmor i morgen klokken 11.00. Jeg er spent p om jeg blir strippet, og om de sier noe om jeg har noen pning eller noe, jegvhar hatt nedpress s lenge at ett eller annet M ha flyttet p seg i en eller annen retning.

Da vi skulle dra derfra gikk det frst opp for Alexander at mamma skulle vre p sykehuset alene. Ikke bare gjennom fdselen, men ogs om natten. Jeg prvde berolige han med at leger, jordmdre, sykepleiere og lillebror i tillegg skulle vre der, men han syntes det var s grusomt tenke p, at han har pratet om det i hele dag, og det var ogs det siste han snakket om fr han sovnet i kveld. Vakre, omtenksomme godgutten.

Siden dro vi p Amfi Futura, hvor vi handlet noe smtteri til lillebror. M mangler jeg bare babycall, men den er det ikke snn ekstrem hast med, i og med at alt er p samme plan i leiligheten vr. Men n er allefall babyputene i bilstolen kjpt, flasker til brystpumpen jeg fikk av Kristin og jeg fikk med en gratis bleiebtte og en ammepute til halv pris. S gikk vi ned p dyrebutikken s Alexander fikk se p dyrene. Han nsker seg s veldig et hamster, eller en kanin, men denne gangen ble det ikke noe av allefall. Han br bli eldre fr han fr ha ansvar for noe kjledyr, og per n blir det nok for meg med 2 barn og en hund om ikke vi skal ha en gnager i tillegg. Men de var fine se p da, og kaninungene var nok bde min og Alexanders favoritt.

Rottene var ogs veldig ste, men fuglene brkte alt for mye ble vi enige om. Heldigvis.

Etterp dro vi p date p kafen og spiste pizzaboller og sjokolademelk. Det er viktig kose seg mens vi er to, og tilvrelsen er s og si den samme gamle. I morgen skal vi ogs p Futura, og da har jeg lovet han f kjre snn bil som vi putter penger p. Med mindre lillebror skulle komme fr.. man vet aldri, selv om jeg nesten begynner tro at ham blir der til dpen.. forresten s m jeg bare beklage at jeg har sluttet svare p meldinger per face og telefon som spr om babyen ikke har kommet enda. Jeg er relativt flink til legge ut det meste jeg foretar meg p bloggen eller facebook, eller sender snap og sms, s slapp aaaaav, dere fr vite nr ungen kommer. I dag har jeg ftt 4 sprsml fra forskjellige folk, i gr fikk jeg 12 (!!!) s det blir litt drygt hver dag skrive: neeei, babyen har ikke kommet. Jaaaa, han bruker lang tid (selv om det er frst i morgen jeg har termin) og jaaaaa han har det nok bra der inne. S det er ikke for vre uhflig at jeg ikke svarer, jeg bare tenker at folk fr vente og vre like tlmodige son jeg m.

BORTSKJEMT!!

333 dager til jul, 3 dager til termin! Dagene raser av sted, men lillegull, nr kommer du??

Her i Kristiansund flyr dagene allefall, og vi blir s bortskjemte. Her startet dagen med et brak, det vil si 3 barn i alderen 4-7 hadde hoppediskotek i etasjen over. Men det gikk fint, jeg fikk bare ekstra motivasjon til st opp fr mamma til og med. Tror ikke det har skjedd siden hun kom p besk sndag fr jul i fjor. Ann Helen flink, men shit, s trtt!

I gr hadde jeg et aldri s lite (faktisk) interessant slag sjakk. Det endte med remiss, og jeg orket faktisk vre litt med. Tror ikke jeg har opplevd det fr, for vanligvis blir jeg dritlei etter 10 min, eller s taper jeg s det kost etter FR jeg rekker bli lei. Det var allefall gy, og jeg tror jeg skal utfordre Arn til en ny runde i morgen. Som perfekt avslutning p en ellers s avstressende kveld fikk jeg mulighet til koke meg litt i boblebadet ogs.. og jeg m innrmme at etter ha duppet i boblebadet i 37c skjnner jeg godt at ikke lillemann stresser med komme ut.

Her om dagen fikk jeg en id. Jeg har alltid hatt et humr som pvirkes mye av musikk, og jeg roer meg selv veldog ned med hre musikk jeg kan og liker. Jeg lurer p om jeg har mulighet til hre musikk/radio p fden? I sfall burde det vre optimalt for meg hre noe skikkelig svart/deathmetal? Snn at i stedet for brle av smerte kan jeg pakke det inn med si at jeg synger med? Neida, jeg hper bare jeg kan hre noe musikk jeg liker for roe meg selv ned.

Jeg skal hre p fden p mandag, snn at jeg kan bestille time hos jordmor, og kanskje f mulighet til en omvisning p fde og barselavdelingen ogs hvis jeg er heldig. Men n i kveld skal jeg bare roe heeelt ned med iskaffe og strikking mens jeg lar biff og fltegratinerte poteter synke ned. Som sagt, vi skjemmes bort. Kanskje vi aldri kommer hjem igjen til og med. Neida. Joda. Nei. ...

(>"""<)
( , )("')
( ) /
("') ("')

FRSTE NATT I KSU

Da er frste natt unnagjort. Jeg har sovet relativt godt med unntak av et dusin kynnere, mareritt, mammas snorking og at Alexander brukte fjeset mitt som fotskammel.

Etter forrige innlegg fikk jeg mange bekymrede meldinger og telefoner. Det var nok mange som bare leste overskriften, for NEI, jeg skal ikke flytte hit til Kristiansund permanent, jegvhar bare ftt tilbudet om vre her p besk frem til fdselen er oversttt.

Det er s rart tenke p at neste gang jeg kommer hjem, s har jeg lillebror p andre siden av magehuset. Da har jeg blitt tobarnsmor. En enslig tobarnsmor. Det var slett ikke snn jeg s for meg at ting skulle bli, men jeg ser ikke mrkt p det som kommer av den grunn. At ting ikke alltid gr etter planen, gjr det mer spennende og uforutsigbart, og jeg vil mye heller leve denne skjebnen med ansvar for to barn alene, enn leve alene uten ansvar. Jeg kan ikke se for meg et liv uten barna mine, og det gleder meg veldig se hvor i verden de ender opp til slutt. Fortsatt litt inspirert av den bl bodyen hos Name It, kan det fort virke for at jeg fr en administrerende direktr og en lastebilsjfr som kjrer scania, selv om jeg ikke kan se for meg at trykket p barneklr har noe si for fremtidige karrierevalg.

S n skal dagene i Kristiansund bare nytes. Jeg er s glad og takknemlig for at Kristin, Arn Martin og ungene har pnet huset sitt for oss s vi fr muligheten til vre her. Alexander storkoser seg sammen med 3 andre barn og det er avslappende for meg vite at jeg er nrme sykehuset hvis noe skulle skje, og ikke minst er det kjempekoselig vre sammen med familien min.

FLYTTER TIL KR.SUND

Da er det bestemt og vedtatt. Jeg flytter til Kristiansund.

I dag har jeg gjort mange ting, allefall i forhold til hva jeg har utrettet de siste ukene. Frst ringte jeg legen og fikk ordnet time til Alexander. S stod vi opp, spiste frokost og dro ned p legekontoret. Legen underskte Alexander p bare noen f minutter og fastslo at han s ikke p problemet som noe alvorlig, men bad oss ta kontakt hvis det mot formodning skulle forverre seg. De resterende 20 minuttene vi var inne brukte vi p bare snakke tull og Alexander fikk leke med sin favorittleke p hele helsetunet: blodtrykksaparatet. S dro vi hjem, pakket tursekken og ordnet toddy og det hele, kjrte guttungen til Heimsvatnet p skytedag, og dro hjem for sove. Gleder med til f tilbake energien min en eller annen gang forresten.

S vknet mamma og jeg fra dvalen, dro ned p Villekulla og kjpte en av de omstridte bodyene med teksten Adm.dir p. Grunnen til at den er s omsnakket for dere som ikke har ftt det med dere: den er bl.
Helt p trynet spr dere meg, men det var visst s ille at folk har bedt Name It om trekke dem inn igjen. I flge "motstanderne" av denne bl bodyen s er det gammeldags og kjnnsdiskriminerende fordi teksten p den rosa bodyen ld "hjerteknuser". Hva som er problemet med tre en bl body p en jentunge er for meg uforstelig, og det er vel mer kjnnsdiskriminerende nekte kle pikebarn i bltt? Uansett, jeg kjpte denne bodyen i hui og hast fr den ble trukket tilbake eller utsolgt fordi jeg synes den var morsom og fin, ikke fordi jeg forventer at poden skal bli en adm.dir bare p grunn av en body i strelse 56.

S dro vi p Hamos og kastet pappeskene jeg har hatt stende p stuen, fr vi hentet guttungen i barnehagen og s fortsatte ferden videre til Aure for beske min bestemor. Sist vi var innom var hun ikke hjemme, s jeg har ikke sett henne siden tidlig i Desember. Det var allefall kjempehyggelig vre der, snn det pleier vre, og Alexander fikk hjelpe henne pakke opp julegavene vi hadde med som vi ikke rakk levere fr hun dro p juleferie til Kristiansund, mens han fylte hele leiligheten med julesanger. Da det nrmet seg leggetid mtte vi dra, for vi skulle ogs oppom pappa. Han og Kari hadde vrt p Barnas Hus og kjpt en dunpose for bilstol til lillebror. Den var s god og fin, skulle nesten hatt en snn til meg selv ogs. S kom vi hjem igjen og jeg begynte avtale flyttedato.

Ja, det skal nevnes at jeg ikke flytter permanent da. Bare for en liten stund. P grunn av hplse politikere og smtt med midler i kassa ble det bestemt at fdeavdelingen p det lokale sykehuset skulle legges ned, og alternativet blir derfor for "oss" Hemnvringer ( e fortsatt Aurgjelljing!!) dra helt til Trondheim, p St.Olavs. Hadde det enda vrt sommer s hadde det vrt helt ok dra dit, men med mamma som sjfr som ikke har vrt der siden det het Rit, s var jeg sjeleglad da jeg i kveld pratet med sskenbarnet mitt Kristin og avtalte komme og bo hos dem i Kristiansund i stedet. Da blir sykehusturen 5 minutter kontra 2 timer, og med n rask frstegangs fdsel bak meg fles det tryggere vre nrmere en fdeavdeling. S slapp av, jeg kommer hjem igjen etterp. S i morgen drar vi over til Kristiansund og etterlater bikkja hos Alexanders far s lenge. Hrlig ha folk rundt meg jeg kan stole p, s tusen takk alle sammen for hjelpen og sttten dere gir <3

S da sier jeg bare god natt, s snakkes vi siden!

NEDTELLING MED HNDARBEIDSSYSLER

20. Januar og 8 dager igjen til termin. Tiden flyr, selv om jeg kunne tenkt meg vre ferdig med hele graviditeten. Jeg ser frem til spise spekemat og kunne bye meg fram for ta p sokker uten noen videre planlegging. Jeg gruer meg til f snn hengete viskelrmage, slapp tom-emballasje som minner meg om at det er slutt p spark og liv der inne, men til gjengjeld har jeg et lite liv jeg har skapt p egenhnd, en liten perfekt kropp med egen fungerende hjerne og et friskt hjerte.

I dag har jeg vrt p hndarbeidsbutikken til Bente. Mamma hadde p spanderbuksene og kjpte inn litt av hvert, alt fra Peer Gynt knapper til kjredressen, bakstykke og kantbnd til teppe og perler for lage smokkesnor. Alexander trdde p perlene og jeg bare la bokstavene i rett rekkeflge. En fin gave fra storebror.

Jeg har ogs strikket en lue i Superwash Trysilgarn fra Europris, og faktisk fulgt oppskriften fra Marius-strikkeboka til punkt og prikke med unntak av to ting: garntype og strikkefasthet. Lua skulle vre em gave til en venn, s jeg strikket mannemodellen. Desverre s ble det s stramt over mnsteret at jeg fikk lua knapt over mine egne rer. Det kan se ut for at det blir nok en lue i Alexanders utetyskuffe.

N har jeg lagt opp et prosjekt etter eget hode. Hva det blir skal jeg vise frem nr jeg er ferdig.. ;)

SNORKFRKEN STRIKES AGAIN

God morgen, aften, kveld, kjre medborgere!

Et aldri s lite livstegn fra en eller s dd kropp, til tross for to hjerter som banker. Jeg blir s oppgitt over min egen dgnrytme at jeg nesten kaster opp. Eller, jeg legger meg snn 1-2 men vkner ikke opp fra koma fr nesten 12, til tross for iherdige vekkeforsk fra storebror. Han har heldigvis mormor her, og det er sikkert derfor jeg slapper av spass selv ogs at jeg klarer sove.

I dag har jeg vrt hos jordmor igjen. Alt fint, har nytt godt av julematen selv tydligvis. Hjertet slr friskt og godt, mitt blodtrykk er naturlig lavt og ingen tegn p uvi (hurra!)
S kom vi hjem og skulle spise pizza fr vi skulle beske en venninne av meg. Alexander presset i meg 3/4 grandiosa (ingen vits i si nei. N m du spise. Tenk p lillebror) og jeg sovnet p sofaen!! Og jeg sov, og sov og sov og vknet sren meg ikke fr over klokken 18! Har dere peiling p hvor flaut det er sende melding etter klokka 18 om at du ikke kommer p besk likevel fordi du har forsovet deg?? Gleder meg veldig til f kroppen min og energien min tilbake. S da jeg stod opp igjen, fikk jeg hjelp til ordne vogga til lillebror:

Den var godkjent om enn litt kort.

S gikk vi p badet, tok et fotbad, hengte opp dokosten jeg fikk i bursdagsgave (ja, jeg nsket meg og fikk i gave) vasket badet, satte p en maskin ullklr, skrubbet hender, polerte det minste gebisset i huset og fikk Alexander til sengs. S n blir det litt avslapping med strikking og film fr jeg skal rydde meg trtt s jeg fr sove.

Tatta, Clarise!

JEG M HA VRT SNILL I FJOR...

..for i dag morges fant jeg en pakkelapp i postkassa. Jeg kunne ikke skjnne hva det kunne vre, pakken var rekommandert og tydligvis sendt fra utlandet. Jeg leverte junior i barnehagen og smatt innom posten p tur hjem. Det var ingen ting betale heller, s fortsatt like forundret mottok jeg pakken og signerte og gikk. Vel hjemme pnet jeg pakken...

..og inni pakken var masse stsj til telefonen min!! Batterilader, nytt batteri, 2 deksler, 2 skjermbeskyttere, en kabel og en rosa styluspen. Jeg bestilte noe smtteri fra www.miniinthebox.com fr jul, men jeg har alt ftt det jeg skulle ha.. allefall en artig start p dagen!

VEKSTESTIMERING DEL II - SISTE ULTRALYD I DAG!


I dag kom jeg meg opp til rett tid, tok p meg menneskemaske, kjrte til legekontoret og tok nye blodprver. Jeg er rhesus negativ, og hvis mageboeren er rhesus positiv kan kroppen min danne antistoffer mot fosterets blod, noe som kan delegge blodplatene hans, og dermed fre til gulsott. S hvis han er positiv m jeg f en spryte etter fdselen, for at ikke kroppen skal avvise en eventuell ny baby senere. Hvis babyene derimot er rhesus negative snn som meg s er det ingen fare. Uansett, jeg kom rett inn p lab'en og fikk tatt prvene, dro rett til Orkdal, var innom biltilsynet og ordnet noen papirer, det gikk ogs s knirkefritt og lett som en plett at jeg ble nesten sjokkert. S i og med at vi startet hjemmefra i god tid for vre sikker p rekke alt, s hadde jeg intet mindre enn n time p meg da vi parkerte utenfor sykehuset, s vi gikk bare inn i hp om komme inn fr tiden. Det gjorde vi imidlertid ikke. Vi kom inn en time etter at jeg egentlig skulle, p grunn av forsinkelser tidligere p dagen. Men det gjorde ingen ting, det veide veldig godt opp med de gode nyhetene jeg fikk!

Lillebror har nemlig vokst seg tjukk og god i jula! Han har endelig bestemt seg for bli stor, og blir vrende inni magen til han vil ut selv, i stedet for at jeg blir satt p modning og i gangsetting for at han skal f i seg den nringen han trenger. Morkaka og navlesnoren gjr jobben sin, og alt var bare velstand. Han vippet med trne, vinket og smilte, og han ligger med hodet ned. Ultralyd-damen trodde ikke det ble lenge fr han kom ut av seg selv, s noen kick start var ikke ndvendig. S da fr han bare ligge der og duppe frem til han finner det for godt at vi skal ha to separate kropper. Han er allefall svrt velkommen til verden p utsiden♥

Et litt lite og snodig bilde av meg og Alexander, som l og strk meg p magen og sa at lillebror snart m komme! Det er virkelig en liten kar som gleder seg til bli storebror, for han er s fantastisk glad i babyer. Bestemoren hans spurte om hun fikk lov komme p besk og hilse p nr babyen hadde kommet hjem, hvorp han svarte: Ja, men da m du vre snill med han! Og strengt tatt, jeg tror ikke bestemor Paula noen sinne har gjort noen noe vondt p hele sin levetid, s vi lo veldig godt av den.

N blir det bare avslapping p sofaen med McLeod's Daughters fr sengetid. Min annenhverukentlige sengesamboer har inntatt plassen min i senga, men han er treig til legge seg for sove. Det skal bli interressant f han opp i morgen fr barnehagen. Men den tid, den sorg. Vi snakkes, ha en fin kveld!

SISTE REST JEG MANGLER TIL BABYEN

God kveld i natten :)

Jeg har visst snudd dgnet helt p hodet, og vrengt det ut-inn i tillegg. Jeg har aldri vrt noen morgenfugl, men ikke akkurat noe nattaktivt dyr heller. Tidligere har jeg vrt trtt rundt 11-tiden p kvelden og vknet igjen snn rundt 9, men n i det siste har jeg ikke vrt se fr middagstid i vanlige hjem. Her i huset spises det ikke middag fr andre flk spiser kveldsmat omtrent. Jaja, nok om det.

I kveld var jeg og mamma sammen med Jommartin. Vi skulle egentlig dit spise taco klokka 16, men ca 15.35 var vi nede hos han og plukket han opp. Han skulle egentlig servere taco, men det hadde vrt en liten luring der og spist det opp, s i stedet ble det pizza p kafen. En sinnsykt god pizza, men akkurat i dag tror jeg noen har hatt et aldri s lite veisaltuhell akkurat over pizzaen vr. Men med sjokolademilkshake til dessert s var det fort glemt.

Jeg fikk forresten IGJEN hre at ryktet fortsatt gr om at Jommartin er faren til babyen. En mer fantastisk og real fyr skal man lete lenge etter, og hadde han vrt far til mine barn, s hadde jeg vrt en heldig dame, og mine barn hadde hatt en flott far. Men, saken er: vi er veldig nre venner og han er veldig viktig for meg. Men vi har aldri hatt noe p gang, vi har ikke s mye som kysset hverandre en gang. Dessuten tror jeg vi vet for mye om hverandre til ville vre i forhold med den andre, hehe. Uansett, selv om det er ganske komisk s vil jeg ikke at folk skal g tro at det er han som har vrt ute. Ikke fordi jeg ikke liker at folk prater om det (selv om folk kan ordne opp i sine egne liv fr de legger seg borti mitt/vrt/hans), men for hans del. Han er bare 20 r og for vre rlig: jeg er ikke akkurat hans type heller..

Jeg fikk noen reaksjoner p forrige innlegg. Det var ikke ment som et oppmerksomhetsskrik, ikke noe "det er synd p meg" innlegg og jeg er ikke emo heller, men dette er ganske tft g gjennom. Og med "g gjennom alene" mener jeg ikke at ingen bryr seg, for det skal nevnes med en gang: sttten har vrt enorm! Bde fra venner og familie, og langt mer enn jeg hadde forventet. Og jeg er s glad for alle stttende ord og gjerninger fra dere alle♥

Jeg har ogs laget ferdig listen over stsj jeg mangler til rusket i magen, og meg selv for den saks skyld :

♥ Babycall
♥ Lammeskinn til vuggen
♥ Flasker i tilfelle ammingen gr rett vest og litt til hyre
♥ Melkeorgan. Eller brystpumpe som det heter p fint. Elektrisk. Min gamle var manuell. Den gav meg senebetennelse og den knirket.
♥ Vognpose
♥ Vognteppe. Jeg har levert nskeliste/bestilling til storesster i Smna, men skriver den opp p lista likevel.
♥ Vippestol

Ellers tror jeg at jeg har det meste, jeg kan ikke komme p mer jeg mangler allefall. S hvis noen har veldig lysst til bidra med noe, s er allefall dette hva jeg mangler. Ellers er hjemmestrikket babyty alltid kjrkomment ♥


//Alexander i hjemmestrikket sett fra gudmor//

S da skal jeg finne senga. I morgen blir nok en stor dag for meg og knttet. Ny runde p ultralyd, for finne ut om han har vokst tilstrekkelig siden lille julaften, i tillegg skal jeg p legekontoret og ta blodprver fordi jeg er rhesus negativ. Kan ikke huske at jeg gjorde det da jeg gikk med storebror, men litt blod skal jeg alltids f levert. Ellers kommer storebror hjem fra pappaen sin i morgen, og jeg savner han s sinnsykt nr han er borte. Rart hvor mye en snn liten fyr betyr, og jeg er s glad i han og s stolt over han at jeg nesten sprekker. Gleder meg til f enda en liten kar vre like glad i, n er det ikke lenge igjen!! ♥

ALENE MED ENSOMHETEN

God morgen, smrusk!

I natt (?) kom jeg meg ikke i seng fr sent (tidlig?). Jeg satt i sofaen og s TV, husker ikke hva som var p, s det kunne umulig vre noe kjempespennende, med unntak av en film som heter "Where the heart is" som handler om en gravid jente som blir forlatt av kjresten p Wall-mart, s hun bor der til hun fder. Fler ikke at jeg har vrt riktig s uheldig jeg da, s det kunne tydligvis ha vrt verre for min del ogs. Uansett, filmen slutta vel rundt 1-2, men jeg hadde s kraftige kynnere, med bare noen f minutters mellomrom, s jeg kom meg ikke opp av sofaen. Det kjentes ut som om jeg fikk stt p innsiden av navlen (hvor dan ser baksiden av navlen ut, mon tro..?) og det gav seg ikke fr langt utp mrraskvisten. Vknet opp og s at jeg hadde ftt en koselig snap, svatre p den og sovnet igjen, s jeg l lenge nok utover dagen i dag ogs ser jeg. Jaja, det er vel bare slik nr kroppen gjr seg klar for den hardeste jobben den kan gjre i lpet av et liv.

Kjente et par ganger i natt at panikken grep meg, og at jeg er redd for g gjennom det alene. Alt var liksom annerledes med Alexander. Da hadde jeg en trygg mann st meg p, som jeg stolte p og jeg var lykkelig uvitende om hva som ventet meg bak sykehusets lukkede drer. Denne gangen er jeg alene p fdestua. Skulle barnefaren dukke opp der, risikerer han f morkaka i trynet, for jeg vil ikke s mye som se han der inne heller. Dessuten gruer jeg meg for turen til sykehuset. Jeg bor ca 2 timer unna, fordi fdeavdelingen p Orkanger er lagt ned. Dessuten er det vinter denne gangen (forelbig med bare veier) og jeg er redd for alt som kan skje p tur dit, og tro det eller ei, jeg er livredd for mtte ta ambulanse. Le den som vil, fnys, synes og men det dere vil, men jeg vil heller kjre selv enn ligge fastspent i en gul diskobuss med fremmede mennesker. Akkurat n er jeg pinlig rolig og tenker som s at det som skjer, det skjer. Sikkert bare hormonene som spiller meg et puss.

Jeg tror jeg har det meste klart til jeg skal dra. Fdselsbagen pakket jeg ferdig i gr, lillesster Hanne har ftt reservenkkelen min, eks-svigermor Paula har sagt seg villig til kjre hit og hente Tarja s det gjenstr bare si fra til husverten min nr jeg drar, s han fr lse opp dra nr hun kommer. I tillegg m jeg si fra til Rune i tilfelle jeg m dra mens Alexander er her, s han fr dra dit. Det er mye tenke p, s jeg hper alt gr knirkefritt. I verste fall s fr mamma ta med seg Alexander og ske husvre hos onkel i Trondheim mens jeg er p fden. Nr det kommer til planlegging, og snne emosjonelle fjell unner jeg ingen vre alene i svangerskapet. Til n har det gtt ganske s bra, bare ett og annet stikk, men st helt alene med alt det som ligger foran meg gruer jeg meg til. Jeg er sikker p at s snart fdselen er over, s oppdager jeg at ting ikke er s ille likevel.

Jeg har jo ftt det som jeg ville. Jeg kunne fullfrt aborten, og ikke feiga ut p drstokken, men jeg er sjeleglad for at avgjrelsen ble slik den ble. Jeg gleder meg hver dag bare mer og mer til f hilse p lille Ailo-Emiil, og jeg vet at selv om jeg blir alene om ansvaret, s vil jeg aldri angre p den avgjrelsen jeg tok en sommerkveld i 2013.♥




SYKEHUSBAGEN PAKKET!



For dere som ikke kjenner meg s godt, s kan jeg med en gang fortelle at jeg alltid er sent ute. Ting som ikke blir gjort i siste liten blir ikke gjort heller. For illustrere: Min bestevenn ringte meg i dag og sa: ta med mamman din og kom p middag hos meg i morgen. Hvis jeg sier at du skal vre her 15.30, klarer du da dukke opp til 16.00? Vel, det gjenstr og se. S lagt har jeg allefall intensjoner om dukke opp 15.15 for understreke at jeg KAN, selv om jeg sikkert ikke er der fr 16.15. ja, nevnte jeg at han bor 3 minutter unna?

I kveld pakket jeg sykehusbagen. Eller kofferten om du vil. Trillekoffertbagen. Og en ryggsekk, som jeg tidligere brukte p jobb, noe som sikkert resulterer i at nesten det eneste lyse plagget jeg har pakket kommer til bli like sort og dystert som resten. For serist, klrne mine er like fargesprakende som en militr begravelse p en sort/hvit film. Men jeg har allefall pakket n da, i (kanskje) god tid, i stedet for begynne samle sammen trusene mine en halvtime etter at vannet har gtt. Uansett, her er det jeg har pakket, min offistelle fdebag liste:

Toalettsaker :

♥Stort hndkle, dusje etter fdselen er uvurderlig.
♥ Shampoo, balsam, spe, ansiktsrens
♥ Paracet, som jeg ble anbefalt pakke ned, i stedet for mtte sprre p sykehuset hele tiden, HVIS det skulle trenges.
♥ Sminke, ikke at jeg tror at jeg kommer til orke jle meg til, men jeg har iallfall muligheten.
♥ Tannbrste og tannkrem, samt lipsyl og fuktighetskrem fordi sykehuslufta er veldig trr.
♥ Hrbrste og hrstrikk
♥ Hrfner, kan brukes til trke det meste, alt fra nydusjet hr til sarva underliv etter dusj og toalettbesk, da jeg hper og regner med at det er underlivsvasker p toalettet.
♥ Tenker ogs pakke ned slipperser til dusjen for unng st i blod, forhindre smitte og for ikke gli i dusjen.
♥ Jeg skal ogs anskaffe nattbind, men har glemt kjpe. Glemmer jeg det fram til fdselen fr jeg lure mamma til kjpe for meg.

Natty:

♥ Morgenkpe, fin for bare slenge rundt seg noe, samt holde varmen midt p natta.
♥ Varme, deilige tfluser fra Iron Fist
♥ Silkeboxere, stjlet fra eksen.. *plyster uskyldig*
♥ Stor og vid pysjbukse

Klr til meg selv:

♥ 9 truser, som jeg ikke trenger legge ut bilder av p nett. Det er ikke mine mest sexy for si det snn, og ikke noe internettmateriale.
♥ 4 par sokker
♥ BHer og ammeBHer, heller ikke noe legge ut bilder av.
♥ 2 hoodies (store gensere med glidels, og jeg klarte ikke ta bilde av dem + den ene toppen, tydligvis)
♥ 3 topper, som er enkle brette til sides for amme.
♥ 3 store joggebukser, sorte. Skjuler bleierumper, er behagelige og har man et bldningeuhell vises det ikke s godt at du rekker skifte fr andre oppdager det.

Annet:
♥ Helsekort for gravide
♥ Legitimasjon
♥ Nettbrett med lader
♥ Mobillader og mobiltelefon. ar spass bra kamera p den at, speilrefleksen fr ligge hjemme.
♥ Kontanter i tilfelle jeg skulle f behov for det.

Til lillemann og litt til mamma:
♥ Bleier og vtservietter, noen sykehus har, andre ikke, dessuten har vi 2 timer kjretur fra sykehuset ogs.
♥ Ammeinnlegg, skal ogs kjpe i ull.
♥ 3 bodyer
♥ 2 bukser
♥ 2 par sokker
♥ 1 lue uten knyting


Til hjemreisen:
♥ Tykk dress
♥ Votter, lue (finnlandsaktig sak), strikkede sokker
♥ Hentesett

Dette er alt jeg har pakket. Noe er sikkert helt undvendig, men det vet jeg jo ikke fr jeg er der. I tillegg m jeg ordne med et teppe, og jeg m hente bilstolen og vognen, som jeg er s heldig f lne av lillesster. I dag fikk jeg forresten en morsom overraskelse, lillesster Hanne hadde vrt og ftt tak i en hel masse babyklr til oss ♥ S utrolig morsomt og koselig, og ikke minst fikk jeg besk av tantes lille knlus og lillebaby (som ikke er s liten lenger, men som har blitt en jvel p hompe bortover gulvet og krabbe nr det passer henne selv).

N skal jeg ut og nattlufte Tarjamor som ligger og depper p teppet sitt. Hun har flere ganger prvd klatre opp i kofferten, hun har nok lysst til bli med. Men hvordan man smugler en 35 kilos rottweiler inn p barselavdelingen p St. Olavs Hospital skal ikke jeg finne ut av allefall, selv om det kunne vrt en morsom opplevelse dele. God natt smfjon, s snakkes vi.

Les mer i arkivet Juni 2018 November 2017 Mai 2017
<3 AnnHelen.

<3 AnnHelen

29, Lrdal

Hei og hopp, og velkommen skal du vre! Denne bloggen handler om mye rart med sukker p, alt fra mitt unike liv til mine like unike meninger om mye og mangt. Det denne bloggen mangler av stil og karakter tar den igjen ved vre pinlig rlig. Det er ikke alltid lett vre menneske, og det er ingen grunn til lyve om det heller. Bildene taes med Nikon D3100 evt webkamera eller mobiltelefon. smtroll leser denne bloggen N

Flg gjerne siden min p facebook for f oppdateringer om nye innlegg: tispe.blogg.no

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Lenker