hits

Overvintring

Noen dager er og blir mer slitsomme enn andre. I dag er en slik lang og slitsom dag. Det virker rett og slett helt fjernt at for noen uker siden dreide en hel dag seg om at jeg fant ut at pelstulla mi hadde fått baller. Pelsballer. Jeg snakka ut og bort, hele dagen om at Zelda plutselig hadde blitt en gutt.

Dagen i dag har gått med på å gjøre mest mulig, for å tenke på minst mulig. Jeg har vaska tre maskiner med klær, hengt opp og lagt på plass. Jeg har støvsugd, rydda og vaska hele underetasjen i huset, og måkt hele gårdsplassen for snø. Jeg tenkte meg til og med opp på taket for å måke snøen der også, men til neste år har jeg lært at en stige forsvinner fullstendig under snøen på bare to dagers snøfall. Jeg har lekt med Ailo, latt han ta del i husarbeidet, og tatt meg tid til å høre på alt han har å si. For eksempel så kunne han ikke forstå hvorfor elektronene i atomene kunne få plast til å henge fast et ødelagt klistremerke, fordi det elektromagnetiske feltet burde ha vært stekt nok. Store tanker for en treåring, og jeg beundrer den gutten mer og mer.

Den siste tiden har gått mye med på å se serier på kveldstid. Folk gifter seg, får barn, og har ingen problemer i livene sine. Enkelte ganger skulle jeg ønske mitt liv var en serie. Et liv hvor alt var flott og alt var bagateller. Desverre så er mitt liv mest sammenlignbart med reprisesendinger på nrk2 for tiden.
Ann Helen: minutt for minutt. Seertall: 0.

Og livet mitt er egentlig en stor reprise av ufullførte handlinger. Går skole, dropper ut. Jobber et år, sier opp. Flytter, får nye venner, flytter, ender opp ved utgangspunktet. Av og til lurer jeg på hvor mye tid og energi jeg hadde spart på å bare bli der hvor jeg kom fra. Men jeg ville ikke ha endret noe av livet mitt. All gjørma jeg har presset med gjennom, med dritt opp til haka og stein i skoene har faktisk ført meg hit jeg er i dag. Selv om jeg går i ring, så flytter jeg meg svææært sakte frem likevel. Gjerne baklengs, med med like stor hastighet som herdet glass. Atter en gang står jeg her og lurer på hva jeg skal gjøre med livet mitt nå. For et år siden hadde jeg slett ikke alt jeg har i dag, men jeg hadde et fremtidsmål. I dag står jeg med en betydelig større familie rundt meg, et stort hus og en drøss med dyr, og det er alt jeg vil ha i nuet. Men for fremtiden, hva vil jeg da? Det begynner å bli klart for meg at produksjonsarbeider ikke er min fremtid. Jeg ville, men et sted på veien druknet drømmene og håpet under vekten av helseproblemer, skuffelse og tvil. Jakten på en utdannelse startet i lett terreng, fortsatte gjennom krattskog og førte meg til et stup som jeg er i ferd med å snuble utom. For å fordøye min egen skuffelse og mislykkethet forsøkte jeg å finne endre veier å lykkes på. Jeg forsøkte meg på å skrive. Ikke blogg, men en bok. Det startet dritbra, jeg slang fra meg alt jeg hadde for å få idéen om til ord, men plutselig hadde jeg nok en gang gått baklengs inn i et prosjekt, og først da jeg hadde skrevet et kapittel ble jeg i tvil: ble dette en krim eller fantasy? Så la jeg det fra meg. Jeg startet å tegne igjen, og for hver tegning jeg la ut på Instagram, fikk jeg mellom 15 og 20 nye følgere. Jeg følte meg stolt og følte at jeg fikk til noe. Men stolthet og insta gjør meg ikke rik, og realiteten slo meg igjen i bakhodet. Jeg må jobbe for å få mat på bordet. Tamme fugler drømmer, mens ville fugler flyr. Desverre er jeg en skjør og nyklekket fugleunge, med skrantne vinger og bare ett øye, som ikke kommer meg veldig opp og frem her i livet. Men jeg prøver. Og jeg skal fortsette å prøve, selv om det ofte kommer vindkast og slenger meg kast i kast. Jeg er pappas spurv, jeg er sta og jeg er oppfinnsom, bare sliten, og ikke like flink som resten av flokken til å finne veien mot sør, så jeg får overvintre her så lenge, og håpe jeg overlever vekten av snøen frem til våren kommer på ny.

JEG ER SÅ HELDIG!

Jeg er så heldig.
Jeg får lov å stå opp klokka 6 i helgene, mens nesten hele Norge sover. Jeg får kjøre bilen trygt frem til jobben jeg er aller mest stolt over, helt alene på veien, med svært få møtende traffikanter. Jeg får starte dagen med panna eller kinnet inntil en varm kumage.

Jeg er så heldig.
Jeg får lov å ta del i fødsler, og oppleve nye liv som kommer til verden. Jeg får se morskjærligheten hos søyer som slikker sine nyfødte lam. Jeg får se kalver, som bare noen minutter gamle, stolterer seg opp på ustødige bein. Søte små muler, som ivrig sutter på hendene mine, og lange øyevipper som legger seg langt ned kinnene deres når de lukker øynene.

Jeg er så heldig.
Jeg får lov å være med både sau og kyr opp stupbratte fjell. Føre både mødre og barn opp bratte skråninger og innover dype daler. Jeg får være med lam og kalver, mens de utforsker den store og ukjente verden. Jeg får føre våre dyr på en lovpålagt ferie i den vakreste naturen verden har å by på.

Jeg er heldig.
Jeg får lov å være med på å produsere norsk mat. Jeg får være med å lage den sunneste og beste maten verden har å by på. Hvert eneste dyr har sitt eget helsekort og daglig kontakt med mennesker. De har eget helsetilbud. De er friske og glade.

Jeg er så heldig.
Jeg får lov å lære mine etterkommere om landbruk, hvor maten kommer fra, dyrehold og forvaltning av jord. Jeg får lære mine sønner å elske det norske landbruket like høyt som jeg selv gjør. Jeg får lære ungene mine å verdsette hardt arbeid og god mat.

Jeg er heldig.
Jeg får avløse de viktigste menneskene i Norge, når de er syke eller trenger en velfortjent ferie. De viktigste menneskene sitter ikke på stortinget, på slottet eller bak en talerstol. De viktigste menneskene er bøndene. De som får hjulene til å gå rundt, som gir oss alle mat på bordet.

Jeg er heldig. Jeg er avløser, og uendelig stolt av det.

MAURINVASJON!!

For første gang i livet, har jeg måttet kjempe tappert mot flere tusen små uønskede samboere, av den ekstremt sukkerglade sorten.

Jeg kom hjem fra jobb en morgen, og oppdaget til min store fortvilelse at hele gulvet og stuebordet riktig krydde av maur! Bittesmå, sorte arméer, som sendte små tropper rundt etter mat. Denne dagen snødde det litt, etter 3 dager med knallsol og bikinivær, så vi støvsugde, knertet og bikkja spiste med stor iver, i håp om at så snart været mildnet igjen, ville problemet være vekk for alltid.

Og det var jo bra i flere dager. Men så, i kveld, oppdaget jeg plutselig at det sorte ikeabordet syntes å ha fått en heller urolig og bølgete struktur. Og jaggu fanten, det krydde av maur rundt en flekk med is, som min yngste hadde klart å skvette fra seg på bordet. Når du oppdager maurene etter butikkens stengetid så blir du litt stressa. Hvordan får jeg bukt med maur, som tilsynelatende trives like godt her som jeg selv? Heldigvis er google min venn, og jeg fant et knep som iallfall virker på én måte. Jeg får drept maurene.

Du trenger:
- sprutflaske
- vann (halve flaska)
- zalo
- eddik
- sitrondråper

Man tager altså en sprayflaske, og blander dette til en dødelig maurcocktail. Så er det bare å gønne på. Sprut på maurene. Sprut på det som ligner på maur. Sprut der du tror de kommer inn. Maurene dør momentant, ingen rom for seigpining der altså. Innen 15 sekunder var hele troppen død. Jeg sprayet godt der jeg tror de kommer inn, så får jeg se an om det er nok til å holde småtassene vekke. I forsøket på å gjøre bloggposten interessant samt gi et tips som funker, måtte jeg jo google maur da. Jeg har jo aldri vært redd maur, bare livredd for å falle oppi selve tua liksom.. men når man google maur, får du se dem på nært hold. Bare forstørret og i særs god oppløsning. Jeg er herved redd maur, og zaloeddikblaningen skal jeg aldri legge vekk. Ikke før til vinteren.

//sprut sprut

GRESSENKE FOR EN KVELD

Jostein er på kompisbesøk, Ailo har lagt seg og jeg er "alene" hjemme. Jeg benytter tiden til å pakke ned de eiendelene vi ikke bruker mest, så det er klart til flytting. For øyeblikket er det litt sånn halvtrist å komme hjem. Vi elsker denne leiligheten, men flyttingen er et faktum, til tross for at vi har bedd til høyere makter om at huseier ikke flytter hjem likevel. Men så dukka jo den hvite perla i den magiske hagen opp, eller, det botaniske katastrofeområdet, som husverten vår kaller det. Og det kan stemme. Man vet liksom aldri helt hva som befinner seg i den der hagen. Kanskje er det ekorn, nisser eller elefanter. Litt som på kjøkkenbenken min, kan du se marsvinet??

Neida. Jeg bare tuller. Vi har ikke noe marsvin, heldigvis. Men man kan liksom ikke helt forberede seg på hva man vil møte på når benken ser slik ut heller. Og det er retten og sletten skammelig å ha det slik hjemme, og jeg hater det. Men nå har denne flotte leiligheten bare blitt brukt som sove-spise-do-hotell siden vi fikk nøklene til Perla. Vi kommer hjem fra jobb, sover og spiser, og bruker hver bidige ledige stund for å få det nye huset innflytningsklart. Jeg er glad jeg tok bilder før vi satte i gang å pusse opp, for dette blir litt av en forandring. Jeg gleder meg til å bo i det nye huset, men jeg kommer til å savne den flotte familien som bor over oss, selv om det er snakk om bare noen kilometer unna. Men døra vår vil alltid være åpen for disse hærlige menneskene.

For tiden så har jeg egentlig alt for mange prosjekter på én gang. Jostein ville vært den første til å bekrefte det, for det får jeg høre bortimot 16 ganger om dagen. Noen ganger mer. Jeg har jo som nevnt 3 betalte jobber, pluss utgiftsjobbene: husmorjobben, og husbyggerjobben.

Jeg fikk i går dempet kjøkkenet litt. Vi rev opp gulvet som var lagt der inne. Så ut som en bever hadde hatt rave like innen for døra. Under klikk-gulvet var et gulvbelegg som stod helt i stil til skapdørene og som bare ropte: VI ER KNALL ORANSJE, OG VI ER I 70' TALLSSTIL!!

Med et fast grep rundt malerullen, klarte jeg å tie ned skapene. De ble malt med bestemte strøk. Skuff for skuff, dør for dør. Før man visste ordet av det, hørte man den oransje messingen fade ut, og igjen satt vi med et dypgrått kjøkken, og selv gulvet syntes å ikke skrike 1970!! like høyt. Og selv om kjøkkenet har et skap og en skuff fra hver bygd, så så det brått mye mer komplett og moderne ut i samme farve, uten store anstrengelsen. Ja, og så kjøpte jeg nye knotter da. Utrolig hvor mye bare knottene kan forandre et møbel. Jeg kan vise dere senere ved en annen anledning. Nå skal jeg nyte min siste kopp latte caramel og en røyk før jeg pakker maskinen ned i en eske før flytting. Så kanskje jeg skal lete etter resten av huset under litt skittent arbeidstøy og hundekonfetti.

//Rock og rull!

MITT PREMATURE FRIERI

Alle som kjenner meg og Jostein vet at ingen av oss går etter boka. Vi er samstemte på de fleste måter.

Tidligtidlig i forholdet, sånn typ like etter at vi ble sammen så fikk jeg beskjed fra Jostein: siden jeg spurte deg om å være kjæresten min, så er det du som må fri, hvis du noen gang tenker å gifte deg. Jaja, tenkte jeg. Good to know.

Jeg husker spesielt godt den første gangen vi sa at vi elsket hverandre. Begge hadde vært en smule usikre på hvor vi hadde den andre, og fikk etterhvert oppklart det per melding. Da jeg kom hjem fra jobb den natta, krøyp jeg meg opp i senga der hvor min kjære allerede lå. Vi prata litt om løst og fast, før jeg endelig trakk pusten dypt og sa:
- du, Jostein?
- nei!
- jommen, du..?
- hysj! Nei!!
- jammen, Jostein...!
- Ann Helen, jeg elsker deg! Jeg sa det først! Synd det, bitch!

Så så romantisk kan et slikt øyeblikk bli. I hvertfall hjemme hos oss.

Så med en sånn romantisk forhistorie, måtte det jo bli helt perfekt når jeg skulle fri.

25 mai 2007. Ei ung jente fra Nordmøre har akkurat flytta ned til fremmed land. Omgitt av et knippe nyvervede venner reiser hun på fest hos sin venninne. Plutselig dukker det opp en fremmed fyr fra the great land of Lærdal. Han er lys i håret, er kledd i mørke klær og oppå armen er det skrevet In Flames med sprittusj.
Kilde: en 10 år gammel dagbok med den dystre tittelen "under the surface", en bok som heller burde hatt tittelen "en drittunges bekjennelser".

2017. Denne rare jenta har på en eller annen måte klart å ramle utfor forelskelsens avgrunn. Heldigvis med denne kjekke -fortsatt lyshårede- gutten, som nå har blitt til en mann. Sprittusjen er byttet ut med permanent blekk og han er helt perfekt for henne. Selv om det tok henne 10 år for å innse at det var akkurat hos han hun skulle vise seg å høre til.

Plana var klar. 25 mai, nøyaktig 10 år etter vårt første møte. Da skulle jeg endelig spørre.
Som den sneaky djevelen jeg er, lurte jeg meg til å ta mål av fingrene hans. Tror jeg sa det var for å ta mål for å lage votter til han eller noe.

Ringene ble bestilt, og den nerden han hadde satt på oppdraget lot ringene smidd i ringenes herre-stil, med alvisk skrift utenpå og teksten: Jostein/Ann Helen I Choose You. Jeg bestilte også en pokéball med pop-up lokk for å putte ringene i.

Jeg hadde bestemt meg for dato. Jeg hadde til og med planlagt og bestemt at vi skulle samle sammen våre nærmeste venner for å grille og feire kristi himmelfartsdag, som tilfeldigvis er på samme dato. Ja, jeg var så overbevisende at han et øyeblikk trodde det var noe galt med familien sin som over hodet ikke feirer himmelspretten. Så skulle venninna mi, Unni, fotografere oss når jeg gikk ned på kne, foran en alderles nydelig solnedgang, til tross for at sola slettes ikke går ned der jeg tenkte å slenge meg ned. Så plutselig kommer Jostein og sier at duh... vi har ikke råd til noen grillfest, og vi har ikke sitteplasser til alle og bla bla bla. Vi kan vel heller feire at det er ti år siden vi møttes? Og jeg bare: fuck... nå har han gjenbomskua alt. Men jeg holdt maska og tvang fram forslaget mitt.

17. Mai derimot så trodde jeg jeg hadde driti på draget. Han hadde vært så gretten og sur for alt jeg gjorde, så etter feiringa nede på skolen gikk jeg med bestemte steg inn på rommet der han satt og formelig brølte alt jeg hadde på hjertet. Jeg var sikker på at nå var han dritlei all galskapen min, og han reagerte med å reise seg rolig opp, ba meg roe meg ned og bare holdt rundt meg. Han forsikra meg om at alt var bra, og vi gikk og satte oss i sofaen. Han fortalte at han hadde tenkt å fri til meg... om noen måneder.. han ville se an om jeg holdt ut. JEG HOLDT UT?! Jeg var jo sikker på at det var han som ikke holdt ut! Han snakka om ringer med digre diamanter og blomster og tjohei. Og jeg satt der og grein og snørra og tenkte at nå.. nå hadde jeg dumma meg ut. Invitert fult av folk, og han kom til å si nei, fordi det var for tidlig. Jeg reiste meg opp fra sofaen, gikk på badet og fiska frem pokéballen jeg hadde hatt liggende i flere uker. Jeg gikk bort til han, kasta ballen i fanget hans og brølte: JEG VELGER DEG!! Hvorpå han svarer... tosk.

Så åpna han ballen, og ble helt rar. Jeg fortsatte å grine og hadde ingen styring på noe som helst, men fikk satt meg på kne i sofaen. Han så på ringene, opp på meg, ned på ringene og lukket ballen. Så sa han at han ikke turte å se på de. Jeg var sikker på at nå var løpet kjørt, men likevel hulka jeg fram: Jostein, vil du gifte deg med meg? Og han svarte heldigvis ja.

Ringene var litt for store, hans gled av fingeren, så inntil videre så har han den på langfingeren. Min sitter på, men er enda litt rom, til tross for min iherdige oppfetingskur i løpet av ukene som har vært siden jeg kjøpte de. Ja, så ble frieriet den 17, og datoen inni sier 25. Men det går helt fint, siden vi som sagt aldri gjør noe etter plana. Ikke en gang vår egen. Så for de som måtte lure: Ja, vi skal gifte oss. Allerede til neste sommer, hvis alt går etter planen. For en gangs skyld.

//tuddeluu

SAMLIV

Samliv er et merkelig konsept. Merkelig, fint og høyst normalt på samme tid.

Man kommer fra to forskjellige hjem, med vidt forskjellige oppdragelser. Noen legger vekt på samhold, mens andre ønsker å få så selvstendige unger som mulig. Noen er veldig oppsatt på høytider og alt som hører med, mens andre ikke er fult så nøye, feirer jul, men driter i påske. Noen familier er aktive innen sport eller kanskje musikk, mens andre er mer ivrige på å gjøre ting hjemme. Holdninger og synspunkter er også noe man lærer hjemme. Iallefall det grunnleggende.

Så møtes to mennesker. På en fest, på skolen eller allerede som små barn, og alt bare klaffer. Full match, selv om man ikke nødvendigvis er helt like på alle ting, så føler man en viss likhet og tilhørighet  likevel, til tross for ulike bakgrumner og livshistorier. Og det er først da, når alle ulikheter og synspunkter kan tollereres - uten særlig store smell, at man vet at man hører sammen og at ting faktisk kan funke.

Ta meg og min kjære, for eksempel.

Han er oppvokst i en trygg familie med flere søsken. Han er aktiv og interessert i fotball, og lidenskapelig opptatt av musikk. Slettes ikke troende på noe som helst, men er veldig omtenksom og snill.

Jeg er fra en familie med mine-dine barn. Jeg er veldig glad i sofaen, spiller heller brettspill eller playstation fremfor å gå ut og sparke ball. Jeg kan kun å spille på blokkfløyte, men er også veldig avhengig av musikk. Tro det eller ei, min barnetro er intakt, selv om jeg banner som en full tømmerhugger og ikke akkurat er en venn Jesus ville valgt.

Men på tross av alle disse småtingene, så har vi noe viktig. Vi deler fremtidsplaner, er enige om det meste. Om den ene vil se Eurovision Song Contest så kan den andre finne på noe annet, uten sure miner, for vi er flinke på å gjøre ting på egenhånd. Han er kjempeflink på kjøkkenet, jeg er veldig glad i å spise. Det eneste vi -eller jeg- er høyst uenige om, er hvordan Kvikk Lunsj skal spises.

For det er ikke så lett alltid, å gå fra å være en,   til å være to. Plutselig skal man gjøre ting sammen. Alle tanker og drømmer skal ut av hodet ditt og inn i den andres, helt uten filter.

Man er vant til å gå fra å dra lasset alene, ta egne valg og avgjørelser og gjøre akkurat hva pokker man vil en lørdagskveld, til å diskutere og bli enig om alt mulig.

Så kommer plutselig Jostein dumpende i fanget mitt. Eller, strengt tatt var det omvendt. Alle tingene må vi gjøre sammen, alt i fellesskap. Og vet dere hva? Det er sååå mye lettere og bedre å være to! Vi er enige om avgjørelser, han hjelper meg med alt fra tanker til handlinger, og vi gjør akkurat hva pokker vi vil på lørdag, ja, hele uka! Vi er merkverdig samkjørte, og krangler vi, så er vi like ivrige på å bli ferdig med det, slik at vi kan ha det godt og være venner igjen.

Der den ene er grønn er den andre proff. Vi utfyller hverandre, og setter den andres behov og ønsker foran våre egne, vi er enige om barneoppdragelse (selv om jeg kanskje gir litt etter store blå barneøyne) og vi vet hvordan vi skal få den andre til å føle seg bra.

Vi kom som to helt forskjellige individer inn i livene til hverandre som kjærester, smeltet sammen til én og klarte å skape to halve familier til én familie på 5, hvor alle er glade i hverandre og passer på hverandre.

Jeg er så glad og takknemlig for alt han gjør for både meg og familien vår, han er en skikkelig rollemodell for guttene og han behandler meg som en prinsesse, til tross for mine skavanker og feil.

Uten deg, så er jeg bare meg. Og vi vet begge hvordan det går.

//ta vare på kjærligheten. Gjør noe godt for din kjære allerede i dag!

Ann Helen

TISPA ER TILBAKE

Gjett hva bikkja dro inn? En halvstøvete og halvglemt blogg, som strekker seg lengre bak enn jeg orker å tenke på.

Jeg startet en ny blogg her om dagen, en som omhandler livet med min diagnose. Men så føltes det litt feil å starte på nytt og på en måte avslutte denne bloggen sånn helt uten videre, litt som å bare på dagen bestemme seg for å bare drikke Friele når man er vant til Evergood, liksom. Ironisk nok, så kjenner jeg at jeg gjerne ønsker å ha begge (både kaffe og blogger) hvorpå denne -som forblir min Evergood blir min hverdagsblogg, mens "Friele-bloggen" vil bli min halvbitre blogg, som kanskje oppdateres en gang i jubelåret fordi jeg trenger å tømme tanketanken.

Uansett, jeg lever et helt nytt liv. I forhold til hva jeg hadde sist bloggen ble oppdatert. Tispa har funnet seg en kjøter/hainnhoinn (les: bedre halvdel) og i flokken har jeg fått nok en guttevalp, totalt 3 stk. Ja, også har vi hund da. Opie. Det eneste vi eier som hundehårene ikke henger fast på.

Vi holder i disse dager på å innrede hiet vårt. Det eneste som mangler er nesten alt unntatt råbygget. Så er vi klare for å flytte inn blant alle alvene i den magiske hagen vår.

Jeg liker selv å tro at jeg er handy. Jeg kan alt i teorien, men enkelte ganger skjer ting på veien ut av hodet og gjennom hendene. Så langt har det gått bra med oppussingen altså, jeg snakker bare generelt. For hvor mange ganger har ikke jeg ønsket å kombinere min lærlingejobb med min fjøsjobb? Jobbe 2 timer, fri, 2 timer, ferdig. Omgås kollegaer som jeg elsker like høyt som kyrne, sitte ute i sola og høre lyden av traktor, men fortsatt få en utdannelse? Vel, i kveld fikk jeg på en måte konseptet oppfylt, men ikke helt som ønsket. Sist helg brukte jeg headsetet mitt i fjøset. Så lot jeg det ligge i bilen. I dag så formelig stinker det vår av hele høreapparatet. En søtlig blanding mellom bæsj og silo.

Senest i dag, etter en heftig runde med pussing av sparkel i hiet, skulle jeg legge min smekre kropp i badekaret. Koke av meg svette, rødsprit og støv. Og det gjorde jeg. Ikke spseielt klok av gamle skader tappet jeg i alt for varmt vann, og holdt på å riktig koke anklene av meg da jeg trådde nedi badekaret som en svidd flodhest. I panikkens hete kom jeg til å peise i iskaldt vann for å redde mine nesten serveringsklare bakbein, og fylte karet nesten til randen før jeg innså at her måtte det mer varmvann til, for å ikke få koldbrann fra anklene og opp i tillegg. Men for å få plass til mer varmvann, måtte jeg jo såklart tappe ut litt. Og så gjorde jeg det. Vannet begynte å bli perfekt temperert, og jeg la meg ned akkurat idet jeg hørte min kjære kom snikende inn som en fjortenåring på nudiststrand. Jeg forsøkte å legge meg ned, dekke meg til med skum og prøvde meg på en halvflau positur, i et forsøk på å se ut som en våt skjønnhet, med det mest spennende tildekt, da Jostein ser rart på meg og spør: hvorfor har du i så lite vann?

Plutselig var saken et faktum. Sluket var fortsatt åpent, og hadde overvunnet både mengden innkommende vann, og varmvannstanken i tillegg. Der lå altså den skjønne havfruen som en oppskylt hval på land, og prøvde febrilsk å dekke meg med både vann og såpe som begge glimret med sitt fravær. Vannstanden var på fjære, og dekket ikke en gang knærne mine der jeg lå rett ut. En blålig farge kunne nok skimtes på leppene mine, som stod i kontrast med skammen som skylte over kinnene mine. Ikke for at han så meg ligge naken med vann som knapt dekket ryggen, men fordi jeg var redd han skulle se hvor håpløst klomsete jeg til tider kan være. Heldigvis så kjenner han meg såpass at jeg ikke overrasker han så veldig med alt det rare jeg gjør lenger. Håper jeg.

Klem fra en ren, kokt og frostskadet våt hund.

SOMMEREN 2015!

Så ble det sommer i Trøndelag også. I hele 2,5 dag. I morgen er det meldt regn, sier de som forstår seg på det, men pytt sann.

Sommeren er allerede planlagt for min del, selv om jeg er like dårlig på å planlegge som jeg er flink til å dobbeltbooke. Årets utgave av sommeren kommer til å bestå av jobb, bryllup, barndåp, konsert og Torucon.

Jeg vet ikke hva jeg gleder meg mest til, men klart, det som er nærmest forestående er veldig artig. Neste helg skal kusina mi feire bryllup. De giftet seg i fjorhøst, men skal feire med venner og familie i helgen. Dessuten får jeg for aller første gang møte lille Gunhild Elisabeth, min nydelige niese som kom til verden på April. Helt grusomt å bo så langt unna hele gjengen, men jeg er veldig glad for alle bildene jeg får av henne og av storebroren Oliver. To vakre tantegull der altså.

Neste helg skal også Ingrid gifte seg. Veldig synd at det skulle bli på samme helg, men jeg ønsker det fine paret lykke til med feiringen. Jeg var så heldig å få bli med på tinghuset i vinter og få se seremonien, men skulle gjerne fått med meg velsignelsen i kirken også. Håper på å få se mange bilder etterpå. Kjolen henner er iallfall ELSK!!

Jeg skal på AC/DC konsert. Endelig!! Største problemet med å elske den musikken jeg elsker er rett og slett at artistene begynner å dra på åra, og sykdom og dødsfall inntreffer. Endelig skal jeg på AC/DC, har ønsket å se dem live i flere år, og nå blir det endelig.

Siden blir det bryllup og barndåp. Min søster skal gifte seg med mannen i sitt liv, og Gunhildmor skal døpes. Ser veldig frem til alt sammen, fra kjoler til kake!

Og sist, men IKKE MINST:

Torucon!!

Gleder meg som en unge!! For det er jo det jeg er! Jeg har nesten alt klart, mamma må sy inn kjolen min bare. Jeg var så heldig at jeg fikk en kjole av en kompis for en god stund siden. Så skulle jeg teste ut spillet som den kjolen (karakteren) er fra, nemlig Alice in Wonderland: madness returns. Man kan vel trygt si det sånn at jeg ble hekta. Litt i overkant. Sånn jeg pleier å bli. Sikkert mang som synes det er beyond tragisk at et "voksent" menneske sitter og spiller TV-spill, men jeg gjør noe jeg liker, og plager ingen andre med det. Uansett, jeg skal gå som Alice. Hadde ikke plaget meg om Johnny Depp hadde stilt som Mad Hatter, høhø. Men jeg gleder meg max til å bli kjent med nye mennesker, til å hilse på nye og gamle kjente, til å oppleve den gode stemningen, til å se alle kostymene, og til å ta en hotell weekend. Hvis jeg kommer på det, kan jeg sikkert poste noen bilder på bloggen når den tid kommer. For det kommer til å bli MYE å se. Du vet:

We're all mad here.

Ha en fin kveld, småtroll!

AMBULANSER OG BLÅLYS

Jeg hadde i grunn bestemt meg for å ikke poste dette på facebook, men tenker at bloggen blir litt mer personlig uansett. Dessuten hjelper det meg å bearbeide følelsene mine når jeg kan skrive og sette ord på ting.

I går opplevde jeg alle foreldres mareritt. Min yngste sønn på snart 1.5 år la seg med litt feber. Han ble umiddelbart stille, noe som er langt fra normalt. Vanligvis ligger han og prater litt før han sovner, men ikke i går. Jeg bestemte meg for å sjekke etter en liten halvtime for å se hvordan han hadde det. Heldigvis.

Da jeg kom inn på soverommet, lå lillemiilen oppå dyna si. Han løftet sløvt på hodet da han så jeg kom inn. Jeg gikk bort til sengen hans og løftet han opp. Han var glovarm, så jeg tok han opp og gikk på stuen. Jeg hadde besøk av den ene fadderen til Ailo, så vi satte oss ned for å se film. Jeg hadde kanskje sittet med ungen i fanget i 20 sekunder før han slo hodet bakover. Øynene rullet bakover, og hvitøyet var alt jeg kunne skimte mellom rykkende små øyelokk. Han ristet og rykket i hele kroppen, og han sluttet å puste. Jeg bad Kjell ringe 113, og løp ut på verandaen. Da var ungen min blå i fjeset og rundt munnen og bevisstløs. Jeg satt med han i armene mine, jeg ropte navnet hans, skrek om hjelp og gråt omhverandre. Jeg hadde sånn panikk at jeg var helt handlingslammet. Jeg fikk ikke kontakt med ungen min. Jeg var sikker på at nå mistet jeg han, og at englene ville hente han hjem og ta han fra meg.

Kjell kom med AMK-sentralen på øret, gav meg beskjed om å kle av body og strømpebukse. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle åpne bodyen, enda det er noe jeg gjør sikkert 20 ganger daglig. Jeg var så sikker på at han snart ville være borte fra meg, at jeg aldri mer skulle få se det vakre smilet med to små tenner nedi munnen, få høre den vakre og trillende latteren, få kjenne den myke babyhuden mot kinnet mitt når han klemmer meg eller få høre "nei nei nei, mamma!" når jeg kommer med forslag til ting han ikke liker.

"ANN HELEN, KLE AV HAN BODYEN!"

Jeg ble plutselig bitchslappet tilbake til virkeligheten da Kjell stod foran med med et vått håndkle. Jeg fikk av gutten klærne og vi la håndkleet over han. Plutselig begynte han å gråte. Først veldig svakt, siden tok det seg opp, og han gråt av full hals. Det er den vakreste lyden jeg noensinne har hørt. Jeg gråt, ungen gråt. Endelig.

Kjell avsluttet samtalen med AMK da damen i andre enden hørte at Ailo var bevisst igjen. Ailo fikk nye kalde omslag og 2 paracet. Ambulansen var på tur opp gårdsveien med blålys. Kjell løp ned og viste dem vei mens jeg halveis hang over Ailo og fulgte med at magen gikk jevnt opp og ned. Ambulansepersonellet kom opp, sjekka temp og undersøkte han. De ville helst ha sendt han til Kristiansund for innleggelse, men gjett hva? Barneavdelingen var STENGT... I stedet kom ambulansebåten til Aure og vi kjørte dit. Både legen, ambulansepersonellet og damen på AMK-sentralen konkluderte med feberkrampe. Helt normalt. Helt ufarlig.

Jeg kjenner jeg blir så inni helvete forbanna når det avfeies med "det ser jævlig ut, men er ufarlig". Ufarlig for faen, ungen var bevistløs og blå. Hvor i all verden er logikken i at det er ufarlig? Eller normalt?

Jeg kan med hånda på hjertet si at en sånn frykt har jeg aldri kjent på før, og håper jeg ALDRI opplever igjen. Jeg er så takknemlig for at det gikk bra, jeg er sjeleglad for at Kjell var på besøk, og ønsker å takke Aure-ambulansen for at de kom så raskt, at de var så rolige og behandlet oss så fint.

I dag har Ailo hatt litt feber, kastet opp i morges, men dro seg til utover dagen. Han har fått gått inn og ute som han ville i bare bleien. Jeg sitter på vakt og er livredd for at noe slikt skal skje igjen. For noen dager siden visste jeg ikke en gang hva feberkramper var. Ante ikke at det gikk an. Nå vet jeg det, og lærte det på den verst tenkelige måten.

Jeg er så glad det gikk bra, og jeg har virkelig fått ting satt i perspektiv. På under en halvtime ble hele verden snudd på hodet, så raskt kan det skje. Jeg synes lillegutten min er den tapreste i hele verden, og selv etter en slik traumatisk opplevelse så går han i dag rundt og smiler og ler. Finner glede i de enkleste og minste tingene. Jeg er så stolt. Ailo-Emiil. Mamma elsker deg!

AILO PÅ ETTÅRSKONTROLL


//Ailo nusser kaninen sin på foten. Jepp. Det er sånn han kysser.//


I dag våknet jeg og hadde på følelsen av at jeg var fryktelig seint ute. Jeg visste at vi skulle være på helsestasjonen klokken 11.20, men i og med at ungen sov enda så hadde jeg god tid. Jeg snudde meg rundt i senga og så på klokken. 10.47.

10.47?!

Jeg spratt opp, løp på badet, ordnet meg så kjappest før jeg lagde i stand en flaske melk til Ailo. Jeg trengte bare å si navnet hans før han åpnet de vakre øynene sine, satte seg opp, gned litt i øynene og satte opp et digert smil. Jeg plukket han opp, la han på stellematta og gav han flasken. Her måtte ting gå unna i en fei. Jeg skifta bleie, kledde på han og gikk for å hente bilnøklene mine. Da jeg kom tilbake møtte jeg et merkelig krokete smil, tredobbelhake, rødmussede kinn og stikkende øyne. Det var bare å vente til han var ferdig, skifte, og til slutt reise på helsestasjonen.

Da vi kom dit så var det heldigvis forsinkelser, så jeg fikk målt og veid han før vi skulle inn. I dag var det ettårskontroll hos legen. Alt var bra, med unntak av ett rødt øre og rød og trang hals. I morgen skal vi ordne time hos legen for å undersøke om det må antibiotika til, eller om det går tilbake av seg selv. Han har stort sett bare spist/drukket melk siden helgen, for han vil ikke ha noe annet, men i dag spiste han faktisk en halv pizzabolle. Jeg håper han er på bedringens vei, han har iallfall vært feberfri i dag, og det er iallfall en god ting. Så får vi krysse fingrene for at alt går bra i morgen også.

KAFÉDATE MED DENNA KAREN HER:

I mangel på is og sosial omgang de siste dagene spanderte jeg og ailo på oss en milkshake på deling på Kafé Koselig.

Så langt har vi kun sagt hei til kjentfolk på Kiwi, og i første omgang er det mer enn nok. Her på kaféen kan vi sitte i fred og overhøre andres samtaler. Ikke overraskende så prates det om Mulla Krekar, noe de lokale ølnyterene iallfall har meninger om. Delte meninger. Her skal Krekarmann både sjenkes og festes med, gis juling og så videre. Jeg antar det er sånn skjebnen blir for enhver sjel som dras til trøndelag. De blir kjent med kulturen, både på godt og vondt.

ONE OF THOSE DAYS...


//FOTO: Ailo slækkern og pønsker på noe sprell//

I dag har Ailo virkelig hatt sin dag. Jeg? Not so much, men jeg må bare ta det hele med godt humør og heller fortelle dere hvordan dagen vår har vært.

Det startet med et merkelig fenomen. Da jeg la meg i natt så var Ailo våken. Da jeg åpnet soveromsdøra så bare slo stanken mot meg. Hvorfor lager ikke bleieprodusentene bleier med advarsler på? Altså, jeg synes Ailo er en søt liten Gummi-Tarzan med tigerbleie på, men langt mer passende trykk hadde vært med disse:







En slags form for advarsel om hva som kan befinne seg i bleien hadde vært fint. For hvem kan vel tro at et søtt lite fjes med søte små gryn til tenner, som ikke spiser stort skal kunne forvandle den enkleste rett til noe så med stank av en dødelig karakter? Jeg holdt på å dette i bakken. Imponert over at ikke noe hadde etset seg sin vei til frihet, pakket jeg sammen svineriet og fikk på ungen tørr bleie. Jeg kledde på strømpisen først og kneppet bodyen utenpå, litt sånn Madonna-style, så han ikke skal dra den av seg og bli kald på beina. Men da jeg våknet i morges?

Guttungen var uten strømpebukse, som lå brettet dobbelt på gulvet foran senga hans, og bodyen var lukket. *grøss*


//FOTO: Pønsker fortsatt, funderer og tenker.. men så lyser hele fjeset opp, og en trenger ikke å være rakettforsker for å forstå at en plan har blitt klekket ut//

Begge to er fortsatt syke, men slimet har endelig løsnet litt hos Ailo så han får hostet det opp. Jeg sliter mest med feberen, men tvang meg selv i dusjen for å prøve å friske meg opp litt etter nok en dose Ibux. Det som skal nevnes i forhold til min yngste sønn er at han er ekstremt nysgjerrig. Nysgjerrige Nils forblir en tørrpinn sammenlignet med Ailo-Emiil.

Når jeg for eksempel dusjer, så har det gått sport i å rekke å åpne dolokket og/eller kaste noe i do. I det siste så har sluken UTENFOR dusjen vært det store. For eksempel forrige onsdag. Husker det veldig godt. Jeg stod i dusjen, Ailo kommer inn. Etter en stund så blir det så merkelig lyd utenfor. Jeg ser ned, og hele badegulvet flyter. Nedenfor meg sitter minsten og plasker og hyler. Han er gjennomvåt og lykkelig, for han har plukket avløpssystemet til dusjen i 3 deler. I stedet for at vannet går ned i sluken, så står det som en fontene vekk fra sluken i stedet. Jeg skynder meg å skylle såpen ut av håret, skrur av vannet og fisker opp ungen. Jeg tørker opp vannet, kler på meg selv, kler av Ailo, og i samme slengen kommer storebror inn og kaster opp. Det var litt hektisk å være mamma en stund, men det gikk bra. Grunnen til at jeg husker det er at det var dagen før bursdagen til Ailo, og jeg hadde så mye å gjøre, men alt stod ferdig og klart til selskapet begynte.

I dag satte jeg gutten i gåstolen mens jeg dusja. Valget stod liksom mellom tømte skuffer, demontert sluk eller en kombinasjon av begge. Han fikk ikke gjort annen ugagn enn å stå og fikle med dolokket. Da jeg var ferdigdusjet var han litt sur og trøtt, så jeg løftet han opp fra stolen så han fikk krype litt fritt igjen. Og hvor kryper Ailo mens mammaen tørker håret?

 

Joda, bort for å sjekke om det fortsatt går an å demontere. Og sette sammen. Og demontere. Jeg tror jeg tok han vekk derfra 8 ganger før han fant på noe annet å gjøre. Jeg kunne konsentrere meg om å kle på meg og sminke meg så jeg fikk innom butikken en tur. Vi måtte ha mer paracet til lillemann, og jeg følte meg litt bedre. Så hører jeg en velkjent lyd bak meg. Jeg snur meg og finner dette synet:

 

 

Han skal ha skryt for å finne på ting på egenhånd, til min store frustrasjon noen ganger. Etter å ha handla lurte jeg han til å ta et skritt før han sank sammen som en potetsekk på gulvet. Jeg gleder meg til lill'ungen min klarer å gå, men samtidig så savner jeg den tiden han lå på gulvet og sikla også. Jeg vet at så snart beina kommer under kroppen så blir verden utforsket i et rasende tempo, ingen ting forblir uutforsket lenger. Og med den oppfinnsomheten han har, så har jeg all grunn til å engste meg tror jeg. Bra jeg ikke er lettskremt.

NY UKE, NYE MULIGHETER?

I dag har jeg levert storebror i barnehagen, og skal ikke hente han før neste mandag. Høres litt internat-ish ut kanskje, men han har bare pappauke. Skulle mer enn gjerne hatt storegullet hos meg hele tiden, men jeg vet han har en god far, og de er veldig glade i hverandre, og det gjør det litt lettere tross alt. Jeg skal prøve å ikke gjøre dette til et syteinnlegg, men dere må forstå at nå som storebror er hos pappaen sin, så har jeg ingen å uffe meg til. Jeg er nesten dødssyk. Jeg har fått manflu, og det til tross for at jeg ikke er mann en gang.

En kompis ringte meg i kveld så jeg fikk syte litt, heldigvis. Ailo bare ler av meg og gjør bare babyting, i stedet for å kose og synge, sånn som jeg har lysst til. Jeg lurer på om det finnes hjemmehjelp for oss som ikke er gamle, men bare veldig sutrete? Jeg klarte å pine meg gjennom en kjapp handlerunde tidligere i kveld. Eller, jeg handlet noe iallfall. Først kjøpte jeg bursdagsgave til Ailo. Siden jeg er programert til å utsette alt til siste liten, så fikk vi ikke handlet noe som helst før nå. Men jeg er veldig fornøyd med gaven, selv om den kanskje ble litt kjedelig.

Valget falt på en jakke av merket Hust and Claire, en litt sid jakke som går et stykke nedom stompen, og som han kan ha ut sesongen i det minste, og kanskje til og med til neste vinter. Det stod mellom den og en fra Reima, men den var vannsøyle på 5000, og den jeg kjøpte på 10.000. Stod litt og kjempet med merkevaremonsteret inni hodet mitt som hardnakket påstod at den andre var bedre fordi det var Reima, men jeg er glad jeg tok det andre merket i stedet.



I går var vi hos pappa en tur og hentet med oss noen klær som vi har hatt liggende der. Vi hadde sikkert med over en bærepose med babytøy, hvorav èn body og èn tynnullbukse fortsatt passet. Resten gikk i Drage-dunken. 

Drage-dunken er kassen hvor jeg sparer alt mulig babygreier jeg skal donere videre til dragen i magen.

Uansett, jeg fikk sortert og merket storebror sine klær i samme slengen. Jeg har vært litt sløv til å merke klær, jeg skal innrømme det. Men i går så tømte jeg og Alexander alle klærne vi hadde med oss fra Bakk på gulvet, samt alt fra kommoden hans, plukket ut det som var for lite og satt med merkelapp-arket og merket omkapp. Under merkingen begynte jeg å tenke på at Ailo også skulle ha fått klær og sko merket, så jeg satte meg ned og søkte på det store internettet etter merkelapper. Av uante grunner så klikket jeg på facebook, og hva ligger øverst på newsfeeden min enn "200 gratis navnelapper" ? Joda, nfoto.no har en kampanje disse dager, hvor du ganske enkelt bare betaler 89,- i porto/ekspedisjon, så jeg bestemte meg for å gi dem en sjanse, til tross for at jeg er veldig fornøyd med nordicprint.no sine. Så da ble det litt gratis reklame på bloggen også, men jeg er fornøyd med begge firmaene, så det er bare på sin plass.

I morgen har jeg ingen planer, annet enn å bli frisk, så kanskje jeg får ryddet og vasket her. Jeg holder på å bli sprø, jeg har hangla så lenge at ting bare flyter, det er smuler på gulvet, leker over alt, og i tillegg så skal jeg sortere ut enda mer ting jeg skal kvitte meg med. Jeg tenker å donere noe greier til et loppemarked. Inntektene går til en god sak, tror jeg. Det hadde noe med omplassering av katter. Jeg liker ikke katter. Men jeg vet at en av de frivillige her i Hemne fanger inn og får løskatter kastrert/sterilisert, og det er bare bra, så blir det mindre av dem. Og all skryt til jenta som holder på med dette og bruker tiden sin på det. *klapper for Tina*. Jeg synes det er bra unge ildsjeler tar på seg sånne oppgaver for å hjelpe både dyr og nærmiljøet. Jeg lurer på hva jeg skulle ha gjort, hvis jeg skulle ha gjort noe for kommunen på frivillig basis? Jeg aner virkelig ikke, og med to barn så er det vanskelig å få tiden til å strekke til også. Per i dag er jeg fornøyd bare med å stå opp og å konsentrere meg om ungene mine. Jo forresten. Det er ungene mine jeg brenner for, og jeg kommer til å fortsette å vie livet mitt til å sørge for at de har det bra. Og så langt så har jeg gjort en god jobb, jeg har glade og stort sett friske barn. De er mine solstråler, og jeg elsker dem begge mer enn alt. Nå er det sengetid på meg, så håper jeg morgendagen bringer mer energi så jeg får orden her!

MOTHERSDAY EQUALS WAFFLES!




Siden jeg er i manko på kjæreste og kidsa er litt i minste laget til å varte meg opp, så må jeg ta saken i egne hender. På fredag spiste vi morsdagskake som bestemor Paula hadde med, så i dag så satser vi på en bråte med vafler fra en oppskrift som ble nedtegnet i kritttiden en gang. Eller med andre ord, det er en oppskrift jeg har funnet i et blad, på nettet eller har fått, men som jeg ikke husker opphavet til. Men iallfall: de er nydelige!


8 dl kulturmelk
4 dl helmelk
4 egg
7 dl hvetemel
4 ss sukker
10 ss smeltet smør
2 ts kardemomme
1 ts vaniljesukker
1 ts bakepulver
1 ts salt

Smelt smøret og tilsett melk og egg. Rør inn det tørre til en klumpefri røre.
La svelle i 15-20 min.

Stek, server, nyt!

...og bare så det er nevnt i forhold til blogging og baby: på denne runden jeg har stekt vafler og oppdatert bloggen har babyen min vært i søppelbøtta og forsynt seg 3 eller 4 ganger allerede.

TYVERI!!

Jaja, så ble jeg ikke verdensmester i kveld. Eller kretsmester. Eller så mye som mester rundt stuebordet en gang. Jeg tapte mest av alle. Et tappert forsøk på å gruse lillesøster og Vebjørn i Cluedo, men som alltid: Hovmod står for fall. Og falt gjorde det. Silje og Vebjørn vant hver sin gang, jeg tapte med nesa foran målstreken begge gangene. Sånn er det å være gjestmild. Tror jeg.



Vi fikk to runder, og som den gentleman-damen jeg er så lot jeg dem vinne, *kremt* så nå ligger det an for sengetid mellom mine to små. I morgen ligger det an for besøk til pappa, og jeg får kjøre bilen min ut av garasjen og inn igjen etterpå. Alt er bedre enn ingen ting. Ja, jeg er veldig glad i bilen min. Så må jeg hente noen saker og sånn, men jeg glemmer sikkert halvparten.

Håper bare alle er i bedre form enn vi har vært i dag. Alexander hoster til han brekker seg, Ailo snørrer, besøket vårt er i samme båt og jeg har noe som kjennes ut som bronkitt eller lungebetennelse. Jeg husker ikke hva som føltes hvordan, heldigvis. Ikke at jeg føler meg syk i den forstand, jeg er jo ikke mann heller. Men det er litt teit å høres ut som Knut Arild Hareide (KrF) når jeg hoster, og å bli sliten av å gå tur/retur kjøkkenet. Trodde man skulle bli superfit og ha kondis som en 20-åring når man sluttet å røyke, men det ser mørkt ut. Like greit å starte på igjen, tenker nå jeg. Neida, jeg bare tuller.

Forresten så var det frøken Rose som stjal teleskopet fra hallen en eller annen gang, og med det sier jeg god natt.




DEN GANGEN JEG KALVA -MIN FØDSELSHISTORIE


Det hører vel med å fortelle om fødselen. Jeg har riktig nok født to ganger, men den gangen for 5,5 år siden har jeg så og si glemt, eller fortengt. Det skal sies at "fortellingen om da jeg lå naken foran masse fremmede mennesker og trykte et menneske gjennom kjønnsorganet mitt" ikke er det jeg først og fremt drar frem når noen trenger en sabla god historie rundt middagsbordet, men siden det er det største som visstnok skjer i et menneskes liv så velger jeg å fortelle dere om det likevel. For helt ærlig folkens, selve fødselen består av blod og bæsj og fostervann og gørr, det gjør vondt og tar lang tid. Dagen etter derimot, det er den beste dagen, iallfall for min del. Men hysj da, så skal jeg fortelle... *magisk lyd*

4. februar 2014. Jeg har fortsatt ikke født, sliter med et skranglebekken og er utålmodig og lei. Men jeg har time for overtidskontroll fordi lillebror lar vente på seg og ikke viser tegn til å komme frem og si "Hallo". Jeg blir koblet på masse ledninger for å måle fosterlyd, bevegelse og hjertelyd. og i samme slengen blir jeg sendt ned i kjelleren på Kristiansund sykehus for en ultralyd. Ultralyddamen snakker med seg selv, nikker og noterer. Hun er umulig å forstå. Hun er russisk og prater et slags tullenorsk. Ikke at jeg skal gjøre narr av at hun kommer hit til Norge og jobber, lærer seg språket og gjør en innsats, men jeg forstår IKKE norskisk, uansett hor mye jeg spisser ørene og virkelig prøver. Men hun sa noe jeg bet meg merke i. Fstrvnn. Eller, fostervann, som jeg ville kalt det. Hun peker på en svart firkant på skjermen. Jeg løfter blikket opp fra det bankende lille hjertet og ser hva hun peker på. 




Jeg skjønner at fostervannet er litt i minste laget. Pokker. Her har jeg laga en hel baby, men fostervannet har bitt glemt. Uansett, jeg får beskjed om å komme ned dagen etter for at de skal sette i gang fødselen. Med skrekkblandet fryd tar jeg med et ark med rubrikker og noe som lett kan kalles arabisk håndskrift og tusler ut i gangen hvor mamma og storebror venter spent. Jeg ringer pappa. Jeg ringer et par venner som får spre ordet videre. Jeg drar hjem til Kristin igjen og prøver å ikke tenke på hva som skal skje dagen etter, eller for den del: hvordan det skal skje. For når det kommer til fødsler så er en ting sikkert: det er bedre å ikke vite eksakt når det skal skje så man slipper å begynne å grue seg så veldig.

5. februar 2014. Jeg legger meg tålelig tidlig for å ha nok søvn og energi til morgendagens forestående hendelse. En urolig og drømmefylt søvn opptar meg etterhvert, men rundt klokka 6 om morgenen så tar jeg opp telefonen og ringer føden. Jeg gir beskjed om at jeg ikke kommer ned dit klokka 08.00 som avtalt likevel. Jeg føler på meg at noe er i gjerde. Jeg deler rom med mamma og Alexander, men ber etterhvert mamma om å ta med ungen opp, for det begynner å bli litt ubehagelig. Jeg tvinger meg selv til å ligge til rundt 09.00, står opp og går på do. Jeg har så vondt i magen, og vet at omgangssyken er i omløp. Jeg er kvalm og urolig, går flere runder rundt meg selv, blir nesten redd og stresset når andre må på do så jeg må gå ut. Etter å ha vært innelåst på badet i nesten tre kvarter, sittet på do og presset nesten like lenge innser jeg at ... satan, jeg er treig! Jeg holder jo for faen på å føde!




Arn Martin passer Alexander mens mamma kjører meg ned på sykehuset. På tur ut til bilen kommer to rier så tett at jeg bruker nesten 5 minutter på 4 trappetrinn. Hun kjører meg rett ned på akuttmottaket, hvor jeg får tildelt en lefse av en rullestol. Det er jævlig å sitte, føles ut som om hele bunnen av kroppen min skal smuldre opp og alt innholdet skal renne ut. Mamma kjører motvillig hjem til Alexander. De triller meg rett opp på føden og jeg blir forsøkt lagt i en seng. Flere rier kommer, og jeg står tvikrøkt over sengen og kniper sammen øynene og puster meg gennom det. Jeg lar ikke en lyd slippe ut. Jeg får ros for det. De undersøker meg, finner ut om det er noen åpning i bekkenet i det heletatt, eller om jeg er en hysterisk fødende kvinne. De finner ut at jeg har 10 cm åpning. Det betyr at jeg er i full fødsel. Da er det slutt på skryt og gode ord. De triller meg rett inn på fødeavdelingen, hvor jeg får et helt nytt og fint rom.

Riene kommer tettere, jeg lager ikke en lyd, annet enn når jeg puster meg gjennom det. De spør om spørsmål og jeg svarer så godt jeg kan. Jeg spør om smertelindring, for det begynner å bli ganske vondt. De spør hva jeg tenker på, så svarer jeg at jeg vil sitte i badekaret med varmt vann, for jeg har så vondt i ryggen. De svarer at jeg kan få sitte der frem til pressriene starter, men når jeg kjenner at jeg må presse, så må jeg opp. Dette på grunn av fostervannet, som de vil følge med på. Jeg sier at det er greit, og de tapper i karet. Vannet har ikke dekt bunnen en gang før det bare kan slå av vannet. Fødselen har startet skikkelig. Jeg skal bli mamma igjen.

Jeg legger meg ned på siden for jeg har så vondt i ryggen. Jeg presser og stønner, men lager ikke en lyd utenom det. Jeg er iskald, gjør det jeg må og føler meg flink. Jeg har jo gjort dette før.




De sier jeg må legge meg på rygg eller sette meg opp. Det er vanskeligere for meg å få ut ungen når jeg ligger på siden. Helt greit for meg å snu meg. Bare ett problem. Bekkenet har låst seg og jeg kommer meg ikke hverken frem eller tilbake. To pleiere tar tak i kladden og bekkenet. - Press! roper de. Jeg begynner å le, jeg aner ikke om de prater til hverandre eller til meg. De vipper meg rundt, og plutselig kjenner jeg ungen smetter på plass, og det hjelper å presse. Enda en jordmor kommer inn. Hun sier at jeg er flink, og at hvis jeg bretter meg sammen og brøler, så kommer ungen ut. Jeg gjør som jeg får beskjed om, jeg bretter og presser, og jordmoren roper: neste rie så kommer ungen ut. Jeg gir faen, jeg vil bli ferdig. Jeg presser ut ungen selv om rien er vekk. Jeg ser på den sprell levende og illsinte babyen som ligger nedom meg og vræler. Han er så vakker. HAn er det nydeligste jeg har sett i hele mitt liv. Først da begynner jeg å gråte.

Jeg får beskjed om at jeg må presse mer. Hva faen, tenker jeg. Jeg har jo fått ungen? Ingen har sagt noe om en baby til?! De har litt problemer med å få ut morkaken. De rykker forsiktig i navlestrengen, og jeg kan føle at det lugger litt, inni magen. Men jeg har babyen min oppå meg. for meg kan de gjerne amputere en fot i samme slengen. Jeg bryr meg ikke. Alt annet er uviktig. De får ut gørra, og forteller at de må sy litt. Jeg er fortsatt like care. De begynner å sy, og jeg kjefter som faen. Det er vondere enn selve fødselen.


// Jeg kom ut fra HVOR?!//

Ailoen min veier 3420 gram og er 50 cm lang. De tørker og steller og tar på en pitteliten bleie og en hvit topplue og legger han i en skoeske av plast. Vi hører gamle Iron Maiden sanger, for det er viktig for meg at babyen min får høre skikkelig musikk med en gang, i en verden full av dubstep. Jordmødrene sier jeg er den perfekte fødemaskin. Jeg forsikrer sykepleierstudenten om at selv når jeg har en skikkelig dårlig dag på jobben, foretrekker jeg det fremfor å måtte hanskes med fødende damer. Hun ler, og aner virkelig ikke hvor oppriktig og ærlig jeg er. Jeg får dele rom med en hyggelig dame som heter Marianne. Hun er kjempegrei, og hun er den eneste jeg kommer over ens med, fordi de andre damene på barselsavdelingen kjenner hverandre fra før og har alt dannet seg sine klikker. Jeg gjør ikke noe videre forsøk på å bli kjent med dem heller. Etter fire timer kommer en pleier inn og sier: 

- Ann Helen. Nå må du tisse.
- Øh.. må jeg det?
- Ja, det er fire timer siden fødsel. Du må tisse, ellers må vi sette inn kateter.
- Nei, har du sett, jaggu må jeg tisse, gitt!

Jeg tusler på do, med mørbanket underliv, setter meg på do og tisser. Min første tanke: HURRA!! JEG TISSER!! tett etterfulgt av: SATAN, DET SVIR!

Men jeg slapp kateter, og da var jeg fornøyd.



Ellers husker jeg ikke så mye av oppholdet. Det var hyggelig, god mat og trivelige folk. Kristiansund Sykehus fortjener en 5-stjerners. Og jeg hadde rett i går forresten. Jeg har brukt lenger tid på å skrive dette enn selve fødselen i seg selv. Hvor lang tid? 2 timer fra jeg kom inn på føden til ungen var ute. Hvorfor dryge ut noe som er ubehagelig? Jeg bare spør.


//Ailo 3 dager gammel. Sjelden vakker i huden, og med fint pusehår//

SMÅBARNSTID

Av ulike årsaker skulle da altså undertegnede logge seg inn på denne gamle, glemte og forlatte bloggen igjen, like over et år siden sist, nesten bare for å fortelle dere at aktive småbarns-bloggere må ha fryktelig lite å gjøre på fritida. Nesten. For her er jeg, over et år senere, noe som for øvrig tilsvarer en hel runde rundt solen, og har faktisk ikke hatt tid til å så mye som fortelle dere et kvin om hverken fødsel, baby, shopping eller favorittsminke eller noe som helst, for å ha en baby er faktisk langt mer krevende enn en fulltidsjobb på et gatekjøkken med sammenteipede fingre. Kan jeg tenke meg. Men for den som nå i kveld skulle ha mer lyst til å høre om en rotete unnskyld-at-jeg-har-vært-fraværende-tale enn en fødsel som varte herfra til.... hit, så kan jeg skrive om det i morgen når jeg har laderen til PCen tilgjengelig. For det tar meg sikkert like lang, om ikke lenger tid å skrive om fødselen enn hele hendelsesforløpet i seg selv.

Men for dere som ikke kjenner meg personlig, så fikk jeg som spådd gutt nummer 2. Han kom til verden 5. februar i fjor, frisk og fin med like mange fingre og tær som håpet. Lillebror fikk det noget spesielle navnet Ailo-Emiil. Emiil ja, med to i'er, bare for å være sikker på at han ikke skal finne noen nøkkelringer med sitt navn på. Eller, det var ikke hensikten, men jeg innser nå at det kan bli litt tricky, med mindre vi reiser til Kautokeino eller Finland. Nuvel. Han ble født med langt svart hår, noe som førte til følgende samtale mellom meg og min bestemor på noen-og-åtti:

- Så mørk han er! Og så svart hår! Si meg er faren svart?
- Øh, nei.. han er Norsk.. og hvit..
- Hva skal han hete da? Har han fått noe navn?
- Ja, han heter Ailo. Ailo-Emiil.
- Hææ? Er faren same??
- ...

Det skal nevnes at bestemor kjenner faren hans altså. Hun har bare en morsom form for bestemor-humor.

Uansett, han ble døpt i påska i fjor, takkekort har jeg ikke ordna enda..... like kjapp som vanlig der altså. Men det blir. Dagen var fin, ungen var fin, jeg hadde molbleika hår og alt for stor bunad, men alikavæl var jeg fornøyd. Ungen og, tror jeg. Jeg hadde (med hjelp av mamma og mine to søstre) strikka bordkort til over 20 gjester!

// Ikke spør meg om håret, vær så snill 'a! Men bunaden er fin, om enn litt for stor. Det er nordmørsbunaden jeg har på, hvis noen skulle lure på det. Ellers var det en fin gjeng sammen med meg, og Ailo oppførte seg eksemplarisk.//

Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal skrive jeg. Det blir litt teit og rotete uansett, å ta opp igjen bloggen så lange etterpå blir som å be om unnkyldning til en gammel venn som du har oversett et år, bare at bloggen er en side på det store internettet, med (tidligere) gjennomsnitt 300 lesere per dag, noe iallfall jeg er stolt over å ha fått til. Men hvis dere kan tilgi meg, så lover jeg å bli litt flinkere til å oppdatere bloggen min. Jeg prøvde meg forresten som blogger for babyverden.no, visste du det? Min blogg var ukens mest leste en gang, utrolig morro. Men, det ble med bare noen få innlegg, så opptok andre ting tiden min.. igjen.. så ble jeg hacket, jeg fikk panikk og sletta hele kontoen min der, samt en drøss med andre plasser. Det er noe av det ekleste jeg har opplevd, og unner ingen det. Minner om å bytte passord OFTE, og ikke ha noe så usannsynlig lett som jeg hadde. For hvem skulle vel uansett kapre MINE kontoer? Jo, det skal jeg fortelle deg. NOEN. Kjempeekkelt, og jeg følte at jeg måtte kjappe meg og bytte passord på alt, asap, fordi jeg fikk inn mail på mail om at det var forskjellig aktivitet rundt om. Jeg mistet netflix, dropbox, origin og det ble forsøkt logget inn på microsoftkontoen min. Tror du jeg ble stressa? Ja. Har jeg fått alt oppe og går? Nei. Mangler fortsatt herredømme over Origin og sims4....

Jeg føler jeg har mye å ta igjen. Jeg kommer tilbake i mårra Jeg lover på tro og ære og 10 fingre i nesen, for nå må jeg bare legge meg. Som ymtet forsiktig frem lenger oppe, småbarnsforelder, noe som innebærer at jeg faktisk må stå opp når babyen sier det. Og i skrivende stund sitter min lille sønn og øver seg på å klappe, halv to om natta. Jaja, vi snakkes. God natt!

Lykke til, Charlie.

NY TUR PÅ FØDEN

Da har jeg kommet til 28. Januar 2014, termindato i følge 3D Ultralyd. Jeg har fullført 100% av svangerskapet om 36 minutter i skrivende stund. Men så langt: ingen baby og heller ingen tegn på at han har tenkt seg ut. Jeg hadde time hos jordmor på fødeavdelingen på sykehuset i dag. Tenkt det var litt som kontrolltimene hjemme, men hun tok prøver og jeg ble lagt inn for CTG-scan.

CTG-scan blir gjort for å måle fosterlyd og bevegelse. Jeg gjorde det med Alexander også, men det var mye tidligere i svangerskapet. I tillegg til to målere på magen til å måle puls fikk jeg en knapp i hånda for å trykke på for hver gang det var bevegelse i magen. Lillebror var slapp og rolig, og hjertelyden hørtes så dårlig at jordmor måtte skru opp volumet på apparatet for å høre noe som helst. Etter et kvarter kom hun inn igjen og spurte om jeg hadde spist frokost. Jeg måtte bare innrømme at nei... jeg hadde vel ikke akkurat det. Så jeg fikk et glass eplejuice for å få opp blodsukkeret, og jeg skal fortelle deg at det virket! Lillebror snudde seg rundt og fikk inn et skikkelig kung fu spark rett i måleren, så storebror skvatt og gjemte seg bak bamsen. Han hoppet og danset rundt inni magen og jo mer Alexander sang jo mer danset lillebror. Jordmor kom inn og sjekket utskriften og satte opp en overtidstime neste tirsdag, og med streng beskjed om å spise frokost neste gang, og hun kunne fortelle at fosterlyden var fin. Hun målte magen og symfyse/fundus (sf-mål) hadde krøpet til nesten gjennomsnittstreken, fra å ligge like under gråfeltet under gjennomsnittet. Så da får jeg bare tilbringe dagene til mer venting i og med at jeg ikke benyttet sjangsen til å finne meg kar i helga så får jeg bare sitte og tromme med fingrene og vente litt til.

Så kom vi hjem igjen, og jeg la meg ned og sov. Så beklager til alle som prøver å ringe som ikke kommer gjennom. Jeg er ikke sur eller overlegen bare veeeeldig sliten og sover mye, så jeg slår av lyden på telefonen, leser evt meldinger og legger meg til å sove igjen etterpå. Men jeg regner med at dere vet hvorfor jeg ikke svarer. Men nå er det snart sengetid igjen. Har forresten strikka enda en pitteliten sokk til i kveld. En rosa og blå sokk til Koko, fordi det grå paret jeg strikka i går ikke var bra nok. Så i dag måtte vi kjøpe nytt garn så han fikk velge farger selv. Håper denne blir godkjent av sjefen i morgen.

FØDEAVDELINGEN!!

I dag har jeg vært på fødeavdelingen på sykehuset i Kristiansund. Jeg fikk avtalt time i går, og det var så lite "trafikk" der oppe for tiden at jeg kunne komme når jeg ville, men vi ble enige om at jeg skulle komme klokken 13.00 for at de skulle ha tid til å ta meg i mot.

Jeg fikk se den nye fødestuen deres, em stor og lys stue med badekar, fødebenk og seng og alt jeg måtte ha behov for. Den gamle stuen var rimelig oppdatert innen utstyr den også med unntak av at den ikke hadde badekar, men der var veggene mørkegrønne og minnet kanskje mer om 70-tallet enn 2014.

Vi fikk se barselsrommene også, og jeg håper jeg får det store rommet med både toalett og tv inne på rommet. Jordmoren som viste oss rundt tok oss med på stellerommet for babyene og viste oss syke- og undersøkelsesrommet. Håper jeg slipper å være med på å ta Føllingstesten denne gangen også. For den som ikke vet hva det er, så stikker de en nål inn i hælen på den nyfødte for å ta prøver for å kartlegge eventuelle medfødte defekter og sånn. Jeg har aldri vært redd sprøyter, men når noen stikker babyen min får jeg vondt innerst inni sjelen, enten det er snakk om prøver eller vaksiner. Jeg fikk avtalt time hos jordmor i morgen klokken 11.00. Jeg er spent på om jeg blir strippet, og om de sier noe om jeg har noen åpning eller noe, jegvhar hatt nedpress så lenge at ett eller annet MÅ ha flyttet på seg i en eller annen retning.

Da vi skulle dra derfra gikk det først opp for Alexander at mamma skulle være på sykehuset alene. Ikke bare gjennom fødselen, men også om natten. Jeg prøvde å berolige han med at leger, jordmødre, sykepleiere og lillebror i tillegg skulle være der, men han syntes det var så grusomt å tenke på, at han har pratet om det i hele dag, og det var også det siste han snakket om før han sovnet i kveld. Vakre, omtenksomme godgutten.

Siden dro vi på Amfi Futura, hvor vi handlet noe småtteri til lillebror. Må mangler jeg bare babycall, men den er det ikke sånn ekstrem hast med, i og med at alt er på samme plan i leiligheten vår. Men nå er allefall babyputene i bilstolen kjøpt, flasker til brystpumpen jeg fikk av Kristin og jeg fikk med en gratis bleiebøtte og en ammepute til halv pris. Så gikk vi ned på dyrebutikken så Alexander fikk se på dyrene. Han ønsker seg så veldig et hamster, eller en kanin, men denne gangen ble det ikke noe av allefall. Han bør bli eldre før han får ha ansvar for noe kjæledyr, og per nå blir det nok for meg med 2 barn og en hund om ikke vi skal ha en gnager i tillegg. Men de var fine å se på da, og kaninungene var nok både min og Alexanders favoritt.

Rottene var også veldig søte, men fuglene bråkte alt for mye ble vi enige om. Heldigvis.

Etterpå dro vi på date på kaféen og spiste pizzaboller og sjokolademelk. Det er viktig å kose seg mens vi er to, og tilværelsen er så og si den samme gamle. I morgen skal vi også på Futura, og da har jeg lovet han å få kjøre sånn bil som vi putter penger på. Med mindre lillebror skulle komme før.. man vet aldri, selv om jeg nesten begynner å tro at ham blir der til dåpen.. forresten så må jeg bare beklage at jeg har sluttet å svare på meldinger per face og telefon som spør om babyen ikke har kommet enda. Jeg er relativt flink til å legge ut det meste jeg foretar meg på bloggen eller facebook, eller sender snap og sms, så slapp aaaaav, dere får vite når ungen kommer. I dag har jeg fått 4 spørsmål fra forskjellige folk, i går fikk jeg 12 (!!!) så det blir litt drygt å hver dag skrive: neeei, babyen har ikke kommet. Jaaaa, han bruker lang tid (selv om det er først i morgen jeg har termin) og jaaaaa han har det nok bra der inne. Så det er ikke for å være uhøflig at jeg ikke svarer, jeg bare tenker at folk får vente og være like tålmodige son jeg må.

BORTSKJEMT!!

333 dager til jul, 3 dager til termin! Dagene raser av sted, men lillegull, når kommer du??

Her i Kristiansund flyr dagene allefall, og vi blir så bortskjemte. Her startet dagen med et brak, det vil si 3 barn i alderen 4-7 hadde hoppediskotek i etasjen over. Men det gikk fint, jeg fikk bare ekstra motivasjon til å stå opp før mamma til og med. Tror ikke det har skjedd siden hun kom på besøk søndag før jul i fjor. Ann Helen flink, men shit, så trøtt!

I går hadde jeg et aldri så lite (faktisk) interessant slag sjakk. Det endte med remiss, og jeg orket faktisk å være litt med. Tror ikke jeg har opplevd det før, for vanligvis blir jeg dritlei etter 10 min, eller så taper jeg så det kost etter FØR jeg rekker å bli lei. Det var allefall gøy, og jeg tror jeg skal utfordre Arn til en ny runde i morgen. Som perfekt avslutning på en ellers så avstressende kveld fikk jeg mulighet til å koke meg litt i boblebadet også.. og jeg må innrømme at etter å ha duppet i boblebadet i 37°c skjønner jeg godt at ikke lillemann stresser med å komme ut.

Her om dagen fikk jeg en idé. Jeg har alltid hatt et humør som påvirkes mye av musikk, og jeg roer meg selv veldog ned med å høre musikk jeg kan og liker. Jeg lurer på om jeg har mulighet til å høre musikk/radio på føden? I såfall burde det være optimalt for meg å høre noe skikkelig svart/deathmetal? Sånn at i stedet for å brøle av smerte kan jeg pakke det inn med å si at jeg synger med? Neida, jeg håper bare jeg kan høre noe musikk jeg liker for å roe meg selv ned.

Jeg skal høre på føden på mandag, sånn at jeg kan bestille time hos jordmor, og kanskje få mulighet til en omvisning på føde og barselavdelingen også hvis jeg er heldig. Men nå i kveld skal jeg bare roe heeelt ned med iskaffe og strikking mens jeg lar biff og fløtegratinerte poteter synke ned. Som sagt, vi skjemmes bort. Kanskje vi aldri kommer hjem igjen til og med. Neida. Joda. Nei. ...

(>"""<)
( ö , )("')
( ) /
("') ("')

FØRSTE NATT I KSU

Da er første natt unnagjort. Jeg har sovet relativt godt med unntak av et dusin kynnere, mareritt, mammas snorking og at Alexander brukte fjeset mitt som fotskammel.

Etter forrige innlegg fikk jeg mange bekymrede meldinger og telefoner. Det var nok mange som bare leste overskriften, for NEI, jeg skal ikke flytte hit til Kristiansund permanent, jegvhar bare fått tilbudet om å være her på besøk frem til fødselen er overstått.

Det er så rart å tenke på at neste gang jeg kommer hjem, så har jeg lillebror på andre siden av magehuset. Da har jeg blitt tobarnsmor. En enslig tobarnsmor. Det var slett ikke sånn jeg så for meg at ting skulle bli, men jeg ser ikke mørkt på det som kommer av den grunn. At ting ikke alltid går etter planen, gjør det mer spennende og uforutsigbart, og jeg vil mye heller leve denne skjebnen med ansvar for to barn alene, enn å leve alene uten ansvar. Jeg kan ikke se for meg et liv uten barna mine, og det gleder meg veldig å se hvor i verden de ender opp til slutt. Fortsatt litt inspirert av den blå bodyen hos Name It, kan det fort virke for at jeg får en administrerende direktør og en lastebilsjåfør som kjører scania, selv om jeg ikke kan se for meg at trykket på barneklær har noe å si for fremtidige karrierevalg.

Så nå skal dagene i Kristiansund bare nytes. Jeg er så glad og takknemlig for at Kristin, Arn Martin og ungene har åpnet huset sitt for oss så vi får muligheten til å være her. Alexander storkoser seg sammen med 3 andre barn og det er avslappende for meg å vite at jeg er nærme sykehuset hvis noe skulle skje, og ikke minst er det kjempekoselig å være sammen med familien min.

FLYTTER TIL KR.SUND

Da er det bestemt og vedtatt. Jeg flytter til Kristiansund.

I dag har jeg gjort mange ting, allefall i forhold til hva jeg har utrettet de siste ukene. Først ringte jeg legen og fikk ordnet time til Alexander. Så stod vi opp, spiste frokost og dro ned på legekontoret. Legen undersøkte Alexander på bare noen få minutter og fastslo at han så ikke på problemet som noe alvorlig, men bad oss ta kontakt hvis det mot formodning skulle forverre seg. De resterende 20 minuttene vi var inne brukte vi på å bare snakke tull og Alexander fikk leke med sin favorittleke på hele helsetunet: blodtrykksaparatet. Så dro vi hjem, pakket tursekken og ordnet toddy og det hele, kjørte guttungen til Heimsvatnet på skøytedag, og dro hjem for å sove. Gleder med til å få tilbake energien min en eller annen gang forresten.

Så våknet mamma og jeg fra dvalen, dro ned på Villekulla og kjøpte en av de omstridte bodyene med teksten Adm.dir på. Grunnen til at den er så omsnakket for dere som ikke har fått det med dere: den er blå.
Helt på trynet spør dere meg, men det var visst så ille at folk har bedt Name It om å trekke dem inn igjen. I følge "motstanderne" av denne blå bodyen så er det gammeldags og kjønnsdiskriminerende fordi teksten på den rosa bodyen lød "hjerteknuser". Hva som er problemet med å tre en blå body på en jentunge er for meg uforståelig, og det er vel mer kjønnsdiskriminerende å nekte å kle pikebarn i blått? Uansett, jeg kjøpte denne bodyen i hui og hast før den ble trukket tilbake eller utsolgt fordi jeg synes den var morsom og fin, ikke fordi jeg forventer at poden skal bli en adm.dir bare på grunn av en body i størelse 56.

Så dro vi på Hamos og kastet pappeskene jeg har hatt stående på stuen, før vi hentet guttungen i barnehagen og så fortsatte ferden videre til Aure for å besøke min bestemor. Sist vi var innom var hun ikke hjemme, så jeg har ikke sett henne siden tidlig i Desember. Det var allefall kjempehyggelig å være der, sånn det pleier å være, og Alexander fikk hjelpe henne å pakke opp julegavene vi hadde med som vi ikke rakk å levere før hun dro på juleferie til Kristiansund, mens han fylte hele leiligheten med julesanger. Da det nærmet seg leggetid måtte vi dra, for vi skulle også oppom pappa. Han og Kari hadde vært på Barnas Hus og kjøpt en dunpose for bilstol til lillebror. Den var så god og fin, skulle nesten hatt en sånn til meg selv også. Så kom vi hjem igjen og jeg begynte å avtale flyttedato.

Ja, det skal nevnes at jeg ikke flytter permanent da. Bare for en liten stund. På grunn av håpløse politikere og smått med midler i kassa ble det bestemt at fødeavdelingen på det lokale sykehuset skulle legges ned, og alternativet blir derfor for "oss" Hemnværinger (Æ e fortsatt Aurgjelljing!!) å dra helt til Trondheim, på St.Olavs. Hadde det enda vært sommer så hadde det vært helt ok å dra dit, men med mamma som sjåfør som ikke har vært der siden det het Rit, så var jeg sjeleglad da jeg i kveld pratet med søskenbarnet mitt Kristin og avtalte å komme og bo hos dem i Kristiansund i stedet. Da blir sykehusturen 5 minutter kontra 2 timer, og med én rask førstegangs fødsel bak meg føles det tryggere å være nærmere en fødeavdeling. Så slapp av, jeg kommer hjem igjen etterpå. Så i morgen drar vi over til Kristiansund og etterlater bikkja hos Alexanders far så lenge. Hærlig å ha folk rundt meg jeg kan stole på, så tusen takk alle sammen for hjelpen og støtten dere gir <3

Så da sier jeg bare god natt, så snakkes vi siden!

NEDTELLING MED HÅNDARBEIDSSYSLER

20. Januar og 8 dager igjen til termin. Tiden flyr, selv om jeg kunne tenkt meg å være ferdig med hele graviditeten. Jeg ser frem til å spise spekemat og å kunne bøye meg fram for å ta på sokker uten noen videre planlegging. Jeg gruer meg til å få sånn hengete viskelærmage, slapp tom-emballasje som minner meg om at det er slutt på spark og liv der inne, men til gjengjeld har jeg et lite liv jeg har skapt på egenhånd, en liten perfekt kropp med egen fungerende hjerne og et friskt hjerte.

I dag har jeg vært på håndarbeidsbutikken til Bente. Mamma hadde på spanderbuksene og kjøpte inn litt av hvert, alt fra Peer Gynt knapper til kjøredressen, bakstykke og kantbånd til teppe og perler for å lage smokkesnor. Alexander trædde på perlene og jeg bare la bokstavene i rett rekkefølge. En fin gave fra storebror.

Jeg har også strikket en lue i Superwash Trysilgarn fra Europris, og faktisk fulgt oppskriften fra Marius-strikkeboka til punkt og prikke med unntak av to ting: garntype og strikkefasthet. Lua skulle være em gave til en venn, så jeg strikket mannemodellen. Desverre så ble det så stramt over mønsteret at jeg fikk lua knapt over mine egne ører. Det kan se ut for at det blir nok en lue i Alexanders utetøyskuffe.

Nå har jeg lagt opp et prosjekt etter eget hode. Hva det blir skal jeg vise frem når jeg er ferdig.. ;)

SNORKFRØKEN STRIKES AGAIN

God morgen, aften, kveld, kjære medborgere!

Et aldri så lite livstegn fra en eller så død kropp, til tross for to hjerter som banker. Jeg blir så oppgitt over min egen døgnrytme at jeg nesten kaster opp. Eller, jeg legger meg sånn 1-2 men våkner ikke opp fra koma før nesten 12, til tross for iherdige vekkeforsøk fra storebror. Han har heldigvis mormor her, og det er sikkert derfor jeg slapper av såpass selv også at jeg klarer å sove.

I dag har jeg vært hos jordmor igjen. Alt fint, har nytt godt av julematen selv tydligvis. Hjertet slår friskt og godt, mitt blodtrykk er naturlig lavt og ingen tegn på uvi (hurra!)
Så kom vi hjem og skulle spise pizza før vi skulle besøke en venninne av meg. Alexander presset i meg 3/4 grandiosa (ingen vits i å si nei. Nå må du spise. Tenk på lillebror) og jeg sovnet på sofaen!! Og jeg sov, og sov og sov og våknet søren meg ikke før over klokken 18! Har dere peiling på hvor flaut det er å sende melding etter klokka 18 om at du ikke kommer på besøk likevel fordi du har forsovet deg?? Gleder meg veldig til å få kroppen min og energien min tilbake. Så da jeg stod opp igjen, fikk jeg hjelp til å ordne vogga til lillebror:

Den var godkjent om enn litt kort.

Så gikk vi på badet, tok et fotbad, hengte opp dokosten jeg fikk i bursdagsgave (ja, jeg ønsket meg og fikk i gave) vasket badet, satte på en maskin ullklær, skrubbet hender, polerte det minste gebisset i huset og fikk Alexander til sengs. Så nå blir det litt avslapping med strikking og film før jeg skal rydde meg trøtt så jeg får sove.

Tatta, Clarise!

JEG MÅ HA VÆRT SNILL I FJOR...

..for i dag morges fant jeg en pakkelapp i postkassa. Jeg kunne ikke skjønne hva det kunne være, pakken var rekommandert og tydligvis sendt fra utlandet. Jeg leverte junior i barnehagen og smatt innom posten på tur hjem. Det var ingen ting å betale heller, så fortsatt like forundret mottok jeg pakken og signerte og gikk. Vel hjemme åpnet jeg pakken...

..og inni pakken var masse stæsj til telefonen min!! Batterilader, nytt batteri, 2 deksler, 2 skjermbeskyttere, en kabel og en rosa styluspen. Jeg bestilte noe småtteri fra www.miniinthebox.com før jul, men jeg har alt fått det jeg skulle ha.. allefall en artig start på dagen!

VEKSTESTIMERING DEL II - SISTE ULTRALYD I DAG!

 


I dag kom jeg meg opp til rett tid, tok på meg menneskemaske, kjørte til legekontoret og tok nye blodprøver. Jeg er rhesus negativ, og hvis mageboeren er rhesus positiv kan kroppen min danne antistoffer mot fosterets blod, noe som kan ødelegge blodplatene hans, og dermed føre til gulsott. Så hvis han er positiv må jeg få en sprøyte etter fødselen, for at ikke kroppen skal avvise en eventuell ny baby senere. Hvis babyene derimot er rhesus negative sånn som meg så er det ingen fare. Uansett, jeg kom rett inn på lab'en og fikk tatt prøvene, dro rett til Orkdal, var innom biltilsynet og ordnet noen papirer, det gikk også så knirkefritt og lett som en plett at jeg ble nesten sjokkert. Så i og med at vi startet hjemmefra i god tid for å være sikker på å rekke alt, så hadde jeg intet mindre enn èn time på meg da vi parkerte utenfor sykehuset, så vi gikk bare inn i håp om å komme inn før tiden. Det gjorde vi imidlertid ikke. Vi kom inn en time etter at jeg egentlig skulle, på grunn av forsinkelser tidligere på dagen. Men det gjorde ingen ting, det veide veldig godt opp med de gode nyhetene jeg fikk!

Lillebror har nemlig vokst seg tjukk og god i jula! Han har endelig bestemt seg for å bli stor, og blir værende inni magen til han vil ut selv, i stedet for at jeg blir satt på modning og i gangsetting for at han skal få i seg den næringen han trenger. Morkaka og navlesnoren gjør jobben sin, og alt var bare velstand. Han vippet med tærne, vinket og smilte, og han ligger med hodet ned. Ultralyd-damen trodde ikke det ble lenge før han kom ut av seg selv, så noen kick start var ikke nødvendig. Så da får han bare ligge der og duppe frem til han finner det for godt at vi skal ha to separate kropper. Han er allefall svært velkommen til verden på utsiden ♥

Et litt lite og snodig bilde av meg og Alexander, som lå og strøk meg på magen og sa at lillebror snart må komme! Det er virkelig en liten kar som gleder seg til å bli storebror, for han er så fantastisk glad i babyer. Bestemoren hans spurte om hun fikk lov å komme på besøk og hilse på når babyen hadde kommet hjem, hvorpå han svarte: Ja, men da må du være snill med han! Og strengt tatt, jeg tror ikke bestemor Paula noen sinne har gjort noen noe vondt på hele sin levetid, så vi lo veldig godt av den. 

Nå blir det bare avslapping på sofaen med McLeod's Daughters før sengetid. Min annenhverukentlige sengesamboer har inntatt plassen min i senga, men han er treig til å legge seg for å sove. Det skal bli interressant å få han opp i morgen før barnehagen. Men den tid, den sorg. Vi snakkes, ha en fin kveld!

SISTE REST JEG MANGLER TIL BABYEN

God kveld i natten :)

Jeg har visst snudd døgnet helt på hodet, og vrengt det ut-inn i tillegg. Jeg har aldri vært noen morgenfugl, men ikke akkurat noe nattaktivt dyr heller. Tidligere har jeg vært trøtt rundt 11-tiden på kvelden og våknet igjen sånn rundt 9, men nå i det siste har jeg ikke vært å se før middagstid i vanlige hjem. Her i huset spises det ikke middag før andre flk spiser kveldsmat omtrent. Jaja, nok om det.

I kveld var jeg og mamma sammen med Jommartin. Vi skulle egentlig dit å spise taco klokka 16, men ca 15.35 var vi nede hos han og plukket han opp. Han skulle egentlig servere taco, men det hadde vært en liten luring der og spist det opp, så i stedet ble det pizza på kafèen. En sinnsykt god pizza, men akkurat i dag tror jeg noen har hatt et aldri så lite veisaltuhell akkurat over pizzaen vår. Men med sjokolademilkshake til dessert så var det fort glemt.

 

Jeg fikk forresten IGJEN høre at ryktet fortsatt går om at Jommartin er faren til babyen. En mer fantastisk og real fyr skal man lete lenge etter, og hadde han vært far til mine barn, så hadde jeg vært en heldig dame, og mine barn hadde hatt en flott far. Men, saken er: vi er veldig nære venner og han er veldig viktig for meg. Men vi har aldri hatt noe på gang, vi har ikke så mye som kysset hverandre en gang. Dessuten tror jeg vi vet for mye om hverandre til å ville være i forhold med den andre, hehe. Uansett, selv om det er ganske komisk så vil jeg ikke at folk skal gå å tro at det er han som har vært ute. Ikke fordi jeg ikke liker at folk prater om det (selv om folk kan ordne opp i sine egne liv før de legger seg borti mitt/vårt/hans), men for hans del. Han er bare 20 år og for å være ærlig: jeg er ikke akkurat hans type heller..

Jeg fikk noen reaksjoner på forrige innlegg. Det var ikke ment som et oppmerksomhetsskrik, ikke noe "det er synd på meg" innlegg og jeg er ikke emo heller, men dette er ganske tøft å gå gjennom. Og med å "gå gjennom alene" mener jeg ikke at ingen bryr seg, for det skal nevnes med en gang: støtten har vært enorm! Både fra venner og familie, og langt mer enn jeg hadde forventet. Og jeg er så glad for alle støttende ord og gjerninger fra dere alle ♥

Jeg har også laget ferdig listen over stæsj jeg mangler til rusket i magen, og meg selv for den saks skyld :

°♥°  Babycall
°♥° Lammeskinn til vuggen
°♥° Flasker i tilfelle ammingen går rett vest og litt til høyre
°♥° Melkeorgan. Eller brystpumpe som det heter på fint. Elektrisk. Min gamle var manuell. Den gav meg senebetennelse og den knirket.
°♥° Vognpose
°♥° Vognteppe. Jeg har levert ønskeliste/bestilling til storesøster i Sømna, men skriver den opp på lista likevel.
°♥° Vippestol
 

Ellers tror jeg at jeg har det meste, jeg kan ikke komme på mer jeg mangler allefall. Så hvis noen har veldig lysst til å bidra med noe, så er allefall dette hva jeg mangler. Ellers er hjemmestrikket babytøy alltid kjærkomment ♥


//Alexander i hjemmestrikket sett fra gudmor//

Så da skal jeg finne senga. I morgen blir nok en stor dag for meg og knøttet. Ny runde på ultralyd, for å finne ut om han har vokst tilstrekkelig siden lille julaften, i tillegg skal jeg på legekontoret og ta blodprøver fordi jeg er rhesus negativ. Kan ikke huske at jeg gjorde det da jeg gikk med storebror, men litt blod skal jeg alltids få levert. Ellers kommer storebror hjem fra pappaen sin i morgen, og jeg savner han så sinnsykt når han er borte. Rart hvor mye en sånn liten fyr betyr, og jeg er så glad i han og så stolt over han at jeg nesten sprekker. Gleder meg til å få enda en liten kar å være like glad i, nå er det ikke lenge igjen!! °♥°

ALENE MED ENSOMHETEN

God morgen, smårusk!

I natt (?) kom jeg meg ikke i seng før sent (tidlig?). Jeg satt i sofaen og så TV, husker ikke hva som var på, så det kunne umulig være noe kjempespennende, med unntak av en film som heter "Where the heart is" som handler om en gravid jente som blir forlatt av kjæresten på Wall-mart, så hun bor der til hun føder. Føler ikke at jeg har vært riktig så uheldig jeg da, så det kunne tydligvis ha vært verre for min del også. Uansett, filmen slutta vel rundt 1-2, men jeg hadde så kraftige kynnere, med bare noen få minutters mellomrom, så jeg kom meg ikke opp av sofaen. Det kjentes ut som om jeg fikk støt på innsiden av navlen (hvor dan ser baksiden av navlen ut, mon tro..?) og det gav seg ikke før langt utpå mårraskvisten. Våknet opp og så at jeg hadde fått en koselig snap, svatre på den og sovnet igjen, så jeg lå lenge nok utover dagen i dag også ser jeg. Jaja, det er vel bare slik når kroppen gjør seg klar for den hardeste jobben den kan gjøre i løpet av et liv.

Kjente et par ganger i natt at panikken grep meg, og at jeg er redd for å gå gjennom det alene. Alt var liksom annerledes med Alexander. Da hadde jeg en trygg mann å stø meg på, som jeg stolte på og jeg var lykkelig uvitende om hva som ventet meg bak sykehusets lukkede dører. Denne gangen er jeg alene på fødestua. Skulle barnefaren dukke opp der, risikerer han å få morkaka i trynet, for jeg vil ikke så mye som se han der inne heller. Dessuten gruer jeg meg for turen til sykehuset. Jeg bor ca 2 timer unna, fordi fødeavdelingen på Orkanger er lagt ned. Dessuten er det vinter denne gangen (foreløbig med bare veier) og jeg er redd for alt som kan skje på tur dit, og tro det eller ei, jeg er livredd for å måtte ta ambulanse. Le den som vil, fnys, synes og men det dere vil, men jeg vil heller kjøre selv enn å ligge fastspent i en gul diskobuss med fremmede mennesker. Akkurat nå er jeg pinlig rolig og tenker som så at det som skjer, det skjer. Sikkert bare hormonene som spiller meg et puss.

Jeg tror jeg har det meste klart til jeg skal dra. Fødselsbagen pakket jeg ferdig i går, lillesøster Hanne har fått reservenøkkelen min, eks-svigermor Paula har sagt seg villig til å kjøre hit og hente Tarja så det gjenstår bare å si fra til husverten min når jeg drar, så han får låse opp døra når hun kommer. I tillegg må jeg si fra til Rune i tilfelle jeg må dra mens Alexander er her, så han får dra dit. Det er mye å tenke på, så jeg håper alt går knirkefritt. I verste fall så får mamma ta med seg Alexander og søke husvære hos onkel i Trondheim mens jeg er på føden. Når det kommer til planlegging, og sånne emosjonelle fjell unner jeg ingen å være alene i svangerskapet. Til nå har det gått ganske så bra, bare ett og annet stikk, men å stå helt alene med alt det som ligger foran meg gruer jeg meg til. Jeg er sikker på at så snart fødselen er over, så oppdager jeg at ting ikke er så ille likevel.

Jeg har jo fått det som jeg ville. Jeg kunne fullført aborten, og ikke feiga ut på dørstokken, men jeg er sjeleglad for at avgjørelsen ble slik den ble. Jeg gleder meg hver dag bare mer og mer til å få hilse på lille Ailo-Emiil, og jeg vet at selv om jeg blir alene om ansvaret, så vil jeg aldri angre på den avgjørelsen jeg tok en sommerkveld i 2013. ♥




SYKEHUSBAGEN PAKKET!



For dere som ikke kjenner meg så godt, så kan jeg med en gang fortelle at jeg alltid er sent ute.  Ting som ikke blir gjort i siste liten blir ikke gjort heller. For å illustrere: Min bestevenn ringte meg i dag og sa: ta med mamman din og kom på middag hos meg i morgen. Hvis jeg sier at du skal være her 15.30, klarer du da å dukke opp til 16.00? Vel, det gjenstår og se. Så lagt har jeg allefall intensjoner om å dukke opp 15.15 for å understreke at jeg KAN, selv om jeg sikkert ikke er der før 16.15. Åja, nevnte jeg at han bor 3 minutter unna?

I kveld pakket jeg sykehusbagen. Eller kofferten om du vil. Trillekoffertbagen. Og en ryggsekk, som jeg tidligere brukte på jobb, noe som sikkert resulterer i at nesten det eneste lyse plagget jeg har pakket kommer til å bli like sort og dystert som resten. For seriøst, klærne mine er like fargesprakende som en militær begravelse på en sort/hvit film. Men jeg har allefall pakket nå da, i (kanskje) god tid, i stedet for å begynne å samle sammen trusene mine en halvtime etter at vannet har gått. Uansett, her er det jeg har pakket, min offistelle fødebag liste:

Toalettsaker :

♥ Stort håndkle, å dusje etter fødselen er uvurderlig.
♥ Shampoo, balsam, såpe, ansiktsrens
♥ Paracet, som jeg ble anbefalt å pakke ned, i stedet for å måtte spørre på sykehuset hele tiden, HVIS det skulle trenges.
♥ Sminke, ikke at jeg tror at jeg kommer til å orke å jåle meg til, men jeg har iallfall muligheten.
♥ Tannbørste og tannkrem, samt lipsyl og fuktighetskrem fordi sykehuslufta er veldig tørr.
♥ Hårbørste og hårstrikk
♥ Hårføner, kan brukes til å tørke det meste, alt fra nydusjet hår til sarva underliv etter dusj og toalettbesøk, da jeg håper og regner med at det er underlivsvasker på toalettet.
♥ Tenker også å pakke ned slipperser til dusjen for å unngå å stå i blod, forhindre smitte og for å ikke gli i dusjen.
♥ Jeg skal også anskaffe nattbind, men har glemt å kjøpe. Glemmer jeg det fram til fødselen får jeg lure mamma til å kjøpe for meg. 

Nattøy:

♥ Morgenkåpe, fin for å bare slenge rundt seg noe, samt å holde varmen midt på natta.
♥ Varme, deilige tøfluser fra Iron Fist
♥ Silkeboxere, stjålet fra eksen.. *plyster uskyldig*
♥ Stor og vid pysjbukse

Klær til meg selv:

♥ 9 truser, som jeg ikke trenger å legge ut bilder av på nett. Det er ikke mine mest sexy for å si det sånn, og ikke noe internettmateriale.
♥ 4 par sokker
♥ BHer og ammeBHer, heller ikke noe å legge ut bilder av.
♥ 2 hoodies (store gensere med glidelås, og jeg klarte ikke å ta bilde av dem + den ene toppen, tydligvis)
♥ 3 topper, som er enkle å brette til sides for å amme.
♥ 3 store joggebukser, sorte. Skjuler bleierumper, er behagelige og har man et blødningeuhell vises det ikke så godt at du rekker å skifte før andre oppdager det.

Annet:
♥ Helsekort for gravide
♥ Legitimasjon
♥ Nettbrett med lader
♥ Mobillader og mobiltelefon. ar såpass bra kamera på den at, speilrefleksen får ligge hjemme.
♥ Kontanter i tilfelle jeg skulle få behov for det.
 

Til lillemann og litt til mamma:
♥ Bleier og våtservietter, noen sykehus har, andre ikke, dessuten har vi 2 timer kjøretur fra sykehuset også.
♥ Ammeinnlegg, skal også kjøpe i ull.
♥ 3 bodyer
♥ 2 bukser
♥ 2 par sokker
♥ 1 lue uten knyting


Til hjemreisen:
♥ Tykk dress
♥ Votter, lue (finnlandsaktig sak), strikkede sokker
♥ Hentesett

 

Dette er alt jeg har pakket. Noe er sikkert helt unødvendig, men det vet jeg jo ikke før jeg er der. I tillegg må jeg ordne med et teppe, og jeg må hente bilstolen og vognen, som jeg er så heldig å få låne av lillesøster. I dag fikk jeg forresten en morsom overraskelse, lillesøster Hanne hadde vært og fått tak i en hel masse babyklær til oss ♥ Så utrolig morsomt og koselig, og ikke minst fikk jeg besøk av tantes lille knølus og lillebaby (som ikke er så liten lenger, men som har blitt en jævel på å hompe bortover gulvet og å krabbe når det passer henne selv).

Nå skal jeg ut og nattlufte Tarjamor som ligger og depper på teppet sitt. Hun har flere ganger prøvd å klatre opp i kofferten, hun har nok lysst til å bli med. Men hvordan man smugler en 35 kilos rottweiler inn på barselavdelingen på St. Olavs Hospital skal ikke jeg  finne ut av allefall, selv om det kunne vært en morsom opplevelse å dele. God natt småfjon, så snakkes vi.

Happy New Year!

Hei og hopp, sukkertopp!

 

Det nye året har allerede startet, og vi er allerede kommet til dag nummer 3 i 2014! Det vil si 355 dager til julaften og (hurra!) bare 25 dager til termin!




Magen har visst blitt tatt av tyngdekraften, og blir det verre nå, må jeg investere i sånn jurholder som kyrne har. Jeg går egentlig bare og venter på at noe skal skje, så lillegull får komme ut og hilse på meg, og jeg han. Jeg gleder meg veldig til å komme hjem med han, men vil samtidig benytte sjangsen til å si fra om at jeg kun ønsker besøk av nærmeste familie de første dagene, evt øvrig besøk KUN etter avtale, og jeg ber om forståelse for at dere med større barn som blir med ikke blir så lenge i gangen, da jeg av erfaring vet at hvert sekund av tid til søvn er en dyrebar gave, og jeg ikke vil slites ut på grunn av besøk som kanskje medfører mer stress enn nødvendig, for det vil føles ubehagelig for oss begge. Jeg er svært dårlig til å si rett ut til folk at "du, jeg blir litt sliten jeg nå, jeg trenger hvile" så jeg sliter ut meg selv i stedet, og er i tillegg superteit sånn at hvis noen spør "Er du sliten? Skal jeg dra hjem?" så har jeg ikke hjerte til å si det som det er hvis jeg faktisk er sliten. Så jeg håper det er forståelse for at korte visitter settes mest pris på og at hvis dere SER at jeg er sliten så heller bare si at "nei, nå skal jeg dra, hyggelig å hilse på" eller noe i den dur. Og som sagt: det er bedre at jeg sier det nå, enn at hele besøket føles slitsomt :)

 

I går pakket jeg stellevesken. Ja, allefall mesteparten. I tillegg pakket jeg kofferten. Minsteparten. Jeg er et listemenneske av natur, og trenger derfor noe konkret å gå etter. Jeg pakket kofferten i går med 7 hettegensere og èn bukse. Jeg tror kanskje at jeg skal pake på nytt, for jeg ser ikke helt hensikten lenger nå når klokka IKKE er 3 på natta. I tillegg ble det lagt fram ønske om å legge ut liste over hva jeg mangler/trenger av utstyr til knøttet, og det skal jeg også gjøre rimelig snart. Ting tar bare litt tid.


Ellers vil jeg få takke for alle de flotte julegavene jeg og Alexander fikk! Vi var også så heldige å få julebesøk av mamma og lillesøster Silje, og vi fikk feire nyttårsaften med farsfamilien til Alexander. Jeg føler jo fortsatt at de er min familie, og jeg tror kanskje de føler at jeg er en del av familien enda også, for det er tross alt veeeeeeldig lang oppsigelsestid på sånt, så for meg er det helt naturlig å be dem på sammenkomster, som en eks-svigerfamilie ikke vanligvis ville blitt bedt med på, som min bursdag og noe sånt som dåpen til lillebror. For det er allefall sikkert at innbydelse kommer til dem, og jeg ser på det som den mest selvfølgelige ting i verden at jeg fortsatt vil ha dem i livet mitt etter så mange år sammen. ♥

 

Så var det tilbake til den der listeskrivinga da, jeg skal legge ut i løpet av helga mens jeg teller ned dagene til neste ultralyd så jeg får høre hvordan det står til med mageboeren min.

Og til neste gang: Jeg ønsker dere et flott nytt år med magi og lykke!

Les mer i arkivet » November 2017 » Mai 2017 » Juni 2015
<3 AnnHelen.

<3 AnnHelen

28, Hemne

Hei og hopp, og velkommen skal du være! Denne bloggen handler om mye rart med sukker på, alt fra mitt unike liv til mine like unike meninger om mye og mangt. Det denne bloggen mangler av stil og karakter tar den igjen ved å være pinlig ærlig. Det er ikke alltid lett å være menneske, og det er ingen grunn til å lyve om det heller. Bildene taes med Nikon D3100 evt webkamera eller mobiltelefon. småtroll leser denne bloggen NÅ

Følg gjerne siden min på facebook for å få oppdateringer om nye innlegg: tispe.blogg.no

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Lenker