hits

DET ER DYRT Å VÆRE FATTIG

Det verste jeg vet er bortskjemte drittunger. Ufyselige beist som ikke bare forventer at de selv -men også alle andre skal få alt mulig dalende ned i fanget på seg selv uten å løfte en finger for det.

Min familie har aldri hatt flust med penger. Det har såvidt gått rundt. Av og til har det vært så på nippet at vi har vært nær på å miste både strømmen og tak over hodet. Men vi har greid oss hver gang, selv om det har vært fryktelig nære på.

Som barn og ungdom arvet vi masse klær. Jeg har aldri sett mørkt på å bruke klær andre har hatt før meg. Jeg husker gleden jeg følte hver gang venner og familie kom med poser med klær. Jeg og søsknene mine kunne til og med begynne å krangle om klærne. Det var alltid så spennende å åpne sekker og poser med klær, nesten som jul og nyttår på en gang. Vi likte også loppemarked og bruktbutikker veldig godt, men i en så liten bygd som vi bodde i var det sjelden arrangert noe sånt.

På ungdomsskolen hadde jeg aldri råd til sminke, men jeg må si at jeg klarte meg bra likevel, selv om jeg hater å se bilder av meg selv fra den tiden. Den tiden satt alle på kafèen etter skolen. Jeg hadde aldri råd til å kjøpe noe, men jeg var da med likevel.

Jeg husker spesielt med gru da jeg begynte på videregående. Jeg var borteboer så jeg fikk litt ekstra penger av den grunn. Ja, jeg tror faktisk jeg fikk mest i hele klassen. Jeg fikk 4600 tror jeg. MEN, alle som har kranglet med lånekassen vet at når du virkelig trenger penger har de uutholdelig lang behandlingstid.
Alle årene jeg var borteboer var jeg langt ut i september før jeg fikk pengene utbetalt og jeg kunne kjøpe bøker. Alle i klassen så på meg når jeg time etter time, uke etter uke måtte unnskylde meg med at jeg ikke hadde bøker. Jeg kjenner enda den vonde følelsen jeg fikk når jeg tenker på den samme uskyldige kommentaren jeg fikk gang på gang. "Kan ikke foreldrene dine betale?"  Som om det er en selvfølge? Kommentaren, eller setningen er jo i seg selv ganske harmløs, men det er skammelig å sitte foran 30 stykker, hvorav allefall halvparten kun gikk i merkeklær og fortelle at mamma og pappa ikke har penger og at jeg selv er blakk.

Jeg fikk riktig nok 4600 i måneden når pengene endelig kom på konto. Dette skulle dekke husleie, mat og hjemreise. I tillegg røyka jeg de gangene jeg hadde råd eller fikk bomme av noen andre på skolen. Du synes sikkert dette var temmelig dumt å bruke penger på, men det var det eneste jeg kunne unne meg. Sånn var det den tiden. Alle stod bak skolen og røyka. Det var sosialt, og ikke minst hyggelig. Men nok om det.
Foreldrene mine hadde ikke råd til å hjelpe meg med utgiftene mine. Var jeg heldig kunne jeg få 100 kr for å kjøpe meg mat hvis det var riktig ille, men jeg visste hvordan det stod til hjemme også. Derfor turte jeg aldri å spørre mer enn nødvendig. Jeg er den eneste jeg vet om som ikke en eneste gang fikk besøk av foreldrene mine mens jeg bodde på hybel fordi de ikke hadde råd til å kjøre hele veien dit jeg bodde.

Mange på skolen dro på fest som ungdom ofte gjør. Jeg satt enten hjemme hos mamma eller inne på hybelen. Jeg hadde ikke råd til å gå ut. Mange sa hele tiden at jeg måtte spørre foreldrene mine. Jeg vet ikke om de ikke forstod eller ikke ville forstå alvoret. Vi hadde ganske enkelt ikke råd til utskeielser. Klærne var fortsatt nedarvede og jeg begynte å søke trøst i musikken. Det gikk i tung hiphop. Rap. Jeg kunne identifisere meg med tekstene og musikerne og det var godt å tenke at selv om du ikke har det så lett kan du bli noe stort likevel. En venn av meg sa en gang: Du kommer til å bli som en løvetann som sprenger seg gjennom asfalten og endelig får vise hva du er god for. Det er alltid den som blomstrer sist som er den peneste.

Først i år ble jeg ferdig med skolen. Det er ingen hemmelighet at jeg droppa ut av skolen flere ganger. Jeg var blakk, ble mobbet og var helt alene uten familien min. Derfor er jeg sen. En sen blomst om du vil. Livet har omsider snudd. Jeg har råd til mer og det er godt å kjøpe nesten det jeg vil. Da Alexander var baby hadde jeg aldri råd til å kjøpe det jeg ønsket at han skulle få. Jeg måtte med lengselsfulle blikk gå forbi butikk etter butikk med babyklær uten å kjøpe noe som helst. Heldigvis arvet jeg fortsatt klær, og mange flinke strikkere gav oss de nydeligste plagg.

Nå har jeg endelig råd til å forsørge familien. Alexander får både nye og brukte klær og leker. Så lenge jeg har mulighet skal mitt barn få det han trenger og noen ganger det han ønsker seg. Men en ting skal han være fullstendig klar over. Nemlig at han aldri må ta for gitt at alle har det like godt og at alle kan få det de vil.


Denne teksten er ikke skrevet for å såre mine foreldre eller andre som måtte føle seg støtt. Jeg hadde en magisk barndom fylt av kjærlighet og drømmer som jeg ikke ville byttet vekk for noe i verden. Den er heller ikke laget for at folk skal få sympati eller synes synd på meg. Jeg ønsker kun å fortelle hvor tøft livet kan være når man aldri har penger. - Ann Helen

25 kommentarer

minnenesomvarer

14.01.2012 kl.00:52

Rørende innlegg med gode poenger! Det å få penger av foreldrene sine tar jo helt av fortiden, mange foreldre betaler jo ALT for ungene sine,som leilgheter osv.... de trenger jo ikkje gjøre noe som helst for det! Det gjør jo igjen at de ikkje setter så mye pris på ting, men heller tar det for gitt.. Dessuten blir jo ofte personligheten veldig prega av det å skulle ha alt man vil - alt blir bare meg meg meg!

Sandra

14.01.2012 kl.00:53

Huff :/

Veronica Enger

14.01.2012 kl.00:54

Utrolig bra skrevet! Var som å lese om min barndom :) ! Og jeg ville ikke byttet ut kjæreligheten og omsorgen vi fikk mot noen penger i verden! Og ikke minst har man lært verdien av penger og kunne kose seg med det man har :) !!

Min vei til målet.

14.01.2012 kl.01:05

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, hadde det akkurat slik jeg også..

Men løvetannen er den sterkeste og den flotteste ;)

14.01.2012 kl.01:17

Utrolig fint at du deler ting som dette. Tror at mange unge hadde hatt godt av å lese ting som dette. Er så mange som tar det som en selvfølge at alle får alt av foreldrene sine.

Kakedamen

14.01.2012 kl.01:20

Woooord! For ett sinnsykt bra innlegg! Slik hadde vi det også. Jeg kjenner også jeg blir dritforbanna når jeg støter på bortskjemte små (eller store) beist. Godt eksempel var ei 14 år gammal jente jeg av en eller annen grunn kom i snakk med om Iphone 4s (jeg har sååå lyst på den, men den er dyr og vi er nyetablerte og..vel...) hvorpå hun sier "Jah, jeg får ny i bursdagsgave av mamma for den forrige gikk i stykker". "WOW, så heldig du er" utbrøt jeg "Det er jaggu ei dyr gave!". "Nækj!" svarte hun "Det er da tross alt bursdagsgava mi".... da tenkte jeg...wow....du er dritheldig, men du vet det faen ikke engang. Jeg tror ikke det er helt bra å ha det så lettvint. En eller annen gang må glamourkidsa klare seg selv og da er det ikke sikkert det går så bra... Jeg ville ikke bytta den ikkematerialistiske barndommen min for alt i verden heller. Jeg lærte at det finnes så mye som er viktigere i livet enn ha alle tinga man har lyst på. Jeg er glad for at foreldrene mine aldri la skjul på at det ikke alltid var så "fett". Jeg er veldig glad for at jeg har måttet lære meg å snu på kronene, for det trenger man i perioder! Takk for dette innlegget!

marte salmi

14.01.2012 kl.01:22

Kjempe bra skrevet, og jeg er enig i at alle tar for gitt at du skal ha råd til alt! F.eks å dra ut med venninner hvir du først skal på kino, deretter reataurant og så fest..

Bra blogg!

Merethe

14.01.2012 kl.02:29

Det høres ut som om du har noen fine verdier i livet. Penger er virkelig ikke alt!

14.01.2012 kl.05:15

det er som å høre min egen barndom

storesøss

14.01.2012 kl.10:03

Stolt av dæ tuppa mi<3

<3 AnnHelen

14.01.2012 kl.10:23

minnenesomvarer: så absolutt. jeg kunne for eksempel aldri blitt sur over å ha fått en telefon til jul, for eksempel. Flere jeg kjenner er enda sinte fordi mamma og pappa IKKE kjøpte nettop iPhone 4. Det blir bare helt feil! Takk, forresten :)

<3 AnnHelen

14.01.2012 kl.10:26

Veronica Enger: så sant, så sant. Våre elleville leker over myra og skogbunn kunne uansett ikke ha blitt bedre om vi hadde hatt aldri så mye penger. Penger er viktig her i livet, men heldigvis ikke det viktigste :)

<3 AnnHelen

14.01.2012 kl.10:31

Drømmen om et barn: Jeg tror vi som ikke fikk sydd puter under armene ofte kan lære oss bedre å sette pris på ting. Jeg vet ikke, jeg har jo kun prøvd MIN barndom. Men basert på de jeg kjenner, er det lett å trekke konklusjonen allefall :)

<3 AnnHelen

14.01.2012 kl.10:32

Anonym: det var baktanken med innlegget. Håper budskapet kom frem og at det ikke ble fortapt i teksten ;)

<3 AnnHelen

14.01.2012 kl.10:36

Kakedamen: bare hyggelig! :) Så godt å høre at flere kan identifisere seg, og jeg håper kanskje de som er født med sølvskeia i munnen kanskje også kan få et litt annet syn på ting, om bare for en stakket stund i såfall =)

<3 AnnHelen

14.01.2012 kl.10:38

marte salmi: takk skal du ha, det var hyggelig. Ja, jeg føler at penger ofte blir tatt som en selvfølge, og det er veldig trist. Allefall for oss som ikke har dem.. :)

<3 AnnHelen

14.01.2012 kl.10:39

Merethe: jeg tror ikke lekene jeg og søstrene mine har lekt kunne blitt bedre i merkeklær for å si det sånn :)

<3 AnnHelen

14.01.2012 kl.10:39

Anonym: Vi hadde kanskje ikke så mye, men vi har nå overlevd hittil :)

<3 AnnHelen

14.01.2012 kl.10:40

storesøss: takk <3 <3 <3

bygdelinn

14.01.2012 kl.12:26

Jeg synes du skriver veldig bra. Et rørende og sterkt innlegg. Likte spesielt godt det som vennen dine sa om det med løvetannen. Det må ha vært en god venn. Slike skal man ta vare på! :) Lykke til videre!

<3 AnnHelen

14.01.2012 kl.13:03

bygdelinn: Det er sant. Tusen takk for en hyggelig tilbakemelding :)

Sunniva

14.01.2012 kl.15:50

Så bra du e ærlig! Æ syns ihvertfall nok kjærlighet e myy viktigar enj penga. Men kjenne mæ litt igjen :)

<3 AnnHelen

14.01.2012 kl.21:59

Sunniva Elise: ærlighet vare længst, sei mamman min.. så da må æ bærre værra enig da :) d e godt å hør at d e flær som kjenne sæ att.. :)

jente18

15.01.2012 kl.01:06

Veit hvordan det er, måtte fra tidlig av bruke bursdagspenger og slikt til klær. Nå har mamma mistet huset også, fordi økonomien er så dårlig. hadde bodd i en pappask om det ikke var for nav XD

<3 AnnHelen

15.01.2012 kl.01:13

jente18: ja, nav kan være hjelpsomme, men fy fader for noen svin hvis man kommer på "vrangsiden".. Men, de har hjulpet oss mye. Det skal de ha :)

Har du noe å tilføye?

<3 AnnHelen

<3 AnnHelen

29, Lærdal

Hei og hopp, og velkommen skal du være! Denne bloggen handler om mye rart med sukker på, alt fra mitt unike liv til mine like unike meninger om mye og mangt. Det denne bloggen mangler av stil og karakter tar den igjen ved å være pinlig ærlig. Det er ikke alltid lett å være menneske, og det er ingen grunn til å lyve om det heller. Bildene taes med Nikon D3100 evt webkamera eller mobiltelefon. småtroll leser denne bloggen NÅ

Følg gjerne siden min på facebook for å få oppdateringer om nye innlegg: tispe.blogg.no

Kategorier

Arkiv