DEN GANGEN JEG KALVA -MIN FØDSELSHISTORIE


Det hører vel med å fortelle om fødselen. Jeg har riktig nok født to ganger, men den gangen for 5,5 år siden har jeg så og si glemt, eller fortengt. Det skal sies at "fortellingen om da jeg lå naken foran masse fremmede mennesker og trykte et menneske gjennom kjønnsorganet mitt" ikke er det jeg først og fremt drar frem når noen trenger en sabla god historie rundt middagsbordet, men siden det er det største som visstnok skjer i et menneskes liv så velger jeg å fortelle dere om det likevel. For helt ærlig folkens, selve fødselen består av blod og bæsj og fostervann og gørr, det gjør vondt og tar lang tid. Dagen etter derimot, det er den beste dagen, iallfall for min del. Men hysj da, så skal jeg fortelle... *magisk lyd*

4. februar 2014. Jeg har fortsatt ikke født, sliter med et skranglebekken og er utålmodig og lei. Men jeg har time for overtidskontroll fordi lillebror lar vente på seg og ikke viser tegn til å komme frem og si "Hallo". Jeg blir koblet på masse ledninger for å måle fosterlyd, bevegelse og hjertelyd. og i samme slengen blir jeg sendt ned i kjelleren på Kristiansund sykehus for en ultralyd. Ultralyddamen snakker med seg selv, nikker og noterer. Hun er umulig å forstå. Hun er russisk og prater et slags tullenorsk. Ikke at jeg skal gjøre narr av at hun kommer hit til Norge og jobber, lærer seg språket og gjør en innsats, men jeg forstår IKKE norskisk, uansett hor mye jeg spisser ørene og virkelig prøver. Men hun sa noe jeg bet meg merke i. Fstrvnn. Eller, fostervann, som jeg ville kalt det. Hun peker på en svart firkant på skjermen. Jeg løfter blikket opp fra det bankende lille hjertet og ser hva hun peker på. 




Jeg skjønner at fostervannet er litt i minste laget. Pokker. Her har jeg laga en hel baby, men fostervannet har bitt glemt. Uansett, jeg får beskjed om å komme ned dagen etter for at de skal sette i gang fødselen. Med skrekkblandet fryd tar jeg med et ark med rubrikker og noe som lett kan kalles arabisk håndskrift og tusler ut i gangen hvor mamma og storebror venter spent. Jeg ringer pappa. Jeg ringer et par venner som får spre ordet videre. Jeg drar hjem til Kristin igjen og prøver å ikke tenke på hva som skal skje dagen etter, eller for den del: hvordan det skal skje. For når det kommer til fødsler så er en ting sikkert: det er bedre å ikke vite eksakt når det skal skje så man slipper å begynne å grue seg så veldig.

5. februar 2014. Jeg legger meg tålelig tidlig for å ha nok søvn og energi til morgendagens forestående hendelse. En urolig og drømmefylt søvn opptar meg etterhvert, men rundt klokka 6 om morgenen så tar jeg opp telefonen og ringer føden. Jeg gir beskjed om at jeg ikke kommer ned dit klokka 08.00 som avtalt likevel. Jeg føler på meg at noe er i gjerde. Jeg deler rom med mamma og Alexander, men ber etterhvert mamma om å ta med ungen opp, for det begynner å bli litt ubehagelig. Jeg tvinger meg selv til å ligge til rundt 09.00, står opp og går på do. Jeg har så vondt i magen, og vet at omgangssyken er i omløp. Jeg er kvalm og urolig, går flere runder rundt meg selv, blir nesten redd og stresset når andre må på do så jeg må gå ut. Etter å ha vært innelåst på badet i nesten tre kvarter, sittet på do og presset nesten like lenge innser jeg at ... satan, jeg er treig! Jeg holder jo for faen på å føde!




Arn Martin passer Alexander mens mamma kjører meg ned på sykehuset. På tur ut til bilen kommer to rier så tett at jeg bruker nesten 5 minutter på 4 trappetrinn. Hun kjører meg rett ned på akuttmottaket, hvor jeg får tildelt en lefse av en rullestol. Det er jævlig å sitte, føles ut som om hele bunnen av kroppen min skal smuldre opp og alt innholdet skal renne ut. Mamma kjører motvillig hjem til Alexander. De triller meg rett opp på føden og jeg blir forsøkt lagt i en seng. Flere rier kommer, og jeg står tvikrøkt over sengen og kniper sammen øynene og puster meg gennom det. Jeg lar ikke en lyd slippe ut. Jeg får ros for det. De undersøker meg, finner ut om det er noen åpning i bekkenet i det heletatt, eller om jeg er en hysterisk fødende kvinne. De finner ut at jeg har 10 cm åpning. Det betyr at jeg er i full fødsel. Da er det slutt på skryt og gode ord. De triller meg rett inn på fødeavdelingen, hvor jeg får et helt nytt og fint rom.

Riene kommer tettere, jeg lager ikke en lyd, annet enn når jeg puster meg gjennom det. De spør om spørsmål og jeg svarer så godt jeg kan. Jeg spør om smertelindring, for det begynner å bli ganske vondt. De spør hva jeg tenker på, så svarer jeg at jeg vil sitte i badekaret med varmt vann, for jeg har så vondt i ryggen. De svarer at jeg kan få sitte der frem til pressriene starter, men når jeg kjenner at jeg må presse, så må jeg opp. Dette på grunn av fostervannet, som de vil følge med på. Jeg sier at det er greit, og de tapper i karet. Vannet har ikke dekt bunnen en gang før det bare kan slå av vannet. Fødselen har startet skikkelig. Jeg skal bli mamma igjen.

Jeg legger meg ned på siden for jeg har så vondt i ryggen. Jeg presser og stønner, men lager ikke en lyd utenom det. Jeg er iskald, gjør det jeg må og føler meg flink. Jeg har jo gjort dette før.




De sier jeg må legge meg på rygg eller sette meg opp. Det er vanskeligere for meg å få ut ungen når jeg ligger på siden. Helt greit for meg å snu meg. Bare ett problem. Bekkenet har låst seg og jeg kommer meg ikke hverken frem eller tilbake. To pleiere tar tak i kladden og bekkenet. - Press! roper de. Jeg begynner å le, jeg aner ikke om de prater til hverandre eller til meg. De vipper meg rundt, og plutselig kjenner jeg ungen smetter på plass, og det hjelper å presse. Enda en jordmor kommer inn. Hun sier at jeg er flink, og at hvis jeg bretter meg sammen og brøler, så kommer ungen ut. Jeg gjør som jeg får beskjed om, jeg bretter og presser, og jordmoren roper: neste rie så kommer ungen ut. Jeg gir faen, jeg vil bli ferdig. Jeg presser ut ungen selv om rien er vekk. Jeg ser på den sprell levende og illsinte babyen som ligger nedom meg og vræler. Han er så vakker. HAn er det nydeligste jeg har sett i hele mitt liv. Først da begynner jeg å gråte.

Jeg får beskjed om at jeg må presse mer. Hva faen, tenker jeg. Jeg har jo fått ungen? Ingen har sagt noe om en baby til?! De har litt problemer med å få ut morkaken. De rykker forsiktig i navlestrengen, og jeg kan føle at det lugger litt, inni magen. Men jeg har babyen min oppå meg. for meg kan de gjerne amputere en fot i samme slengen. Jeg bryr meg ikke. Alt annet er uviktig. De får ut gørra, og forteller at de må sy litt. Jeg er fortsatt like care. De begynner å sy, og jeg kjefter som faen. Det er vondere enn selve fødselen.


// Jeg kom ut fra HVOR?!//

Ailoen min veier 3420 gram og er 50 cm lang. De tørker og steller og tar på en pitteliten bleie og en hvit topplue og legger han i en skoeske av plast. Vi hører gamle Iron Maiden sanger, for det er viktig for meg at babyen min får høre skikkelig musikk med en gang, i en verden full av dubstep. Jordmødrene sier jeg er den perfekte fødemaskin. Jeg forsikrer sykepleierstudenten om at selv når jeg har en skikkelig dårlig dag på jobben, foretrekker jeg det fremfor å måtte hanskes med fødende damer. Hun ler, og aner virkelig ikke hvor oppriktig og ærlig jeg er. Jeg får dele rom med en hyggelig dame som heter Marianne. Hun er kjempegrei, og hun er den eneste jeg kommer over ens med, fordi de andre damene på barselsavdelingen kjenner hverandre fra før og har alt dannet seg sine klikker. Jeg gjør ikke noe videre forsøk på å bli kjent med dem heller. Etter fire timer kommer en pleier inn og sier: 

- Ann Helen. Nå må du tisse.
- Øh.. må jeg det?
- Ja, det er fire timer siden fødsel. Du må tisse, ellers må vi sette inn kateter.
- Nei, har du sett, jaggu må jeg tisse, gitt!

Jeg tusler på do, med mørbanket underliv, setter meg på do og tisser. Min første tanke: HURRA!! JEG TISSER!! tett etterfulgt av: SATAN, DET SVIR!

Men jeg slapp kateter, og da var jeg fornøyd.



Ellers husker jeg ikke så mye av oppholdet. Det var hyggelig, god mat og trivelige folk. Kristiansund Sykehus fortjener en 5-stjerners. Og jeg hadde rett i går forresten. Jeg har brukt lenger tid på å skrive dette enn selve fødselen i seg selv. Hvor lang tid? 2 timer fra jeg kom inn på føden til ungen var ute. Hvorfor dryge ut noe som er ubehagelig? Jeg bare spør.


//Ailo 3 dager gammel. Sjelden vakker i huden, og med fint pusehår//

2 kommentarer

the future life

07.02.2015 kl.12:29

ha en god helg :)

Gå gjerne inn på bloggen, besøk gjerne Facebook siden vår, trykk liker og del. Vis du er i mot mobbing :)

Følg oss gjerne på bloglovin og, finner knapp du trykker på, på høyre side av bloggen.

Du finner link til Facebook siden på bloggen under; Facebook

- Takk
Så koselig å lese om fødselen din :) Å så nydelig som lille Ailo-Emil var :)

Har du noe å tilføye?

<3 AnnHelen

<3 AnnHelen

26, Hemne

Hei og hopp, og velkommen skal du være! Denne bloggen handler om mye rart med sukker på, alt fra mitt unike liv til mine like unike meninger om mye og mangt. Det denne bloggen mangler av stil og karakter tar den igjen ved å være pinlig ærlig. Det er ikke alltid lett å være menneske, og det er ingen grunn til å lyve om det heller. Bildene taes med Nikon D3100 evt webkamera eller mobiltelefon. småtroll leser denne bloggen NÅ

Følg gjerne siden min på facebook for å få oppdateringer om nye innlegg: tispe.blogg.no

Kategorier

Arkiv

hits